Alvorlige saker og galgenhumor

-Dette er jo alvorlige saker… Nevrologen så på meg med et blikk som ikke akkurat kvalifiserte til munterhetsprisen. Til nå hadde jeg smilt, og fjaset bort alle symptomene jeg fortalte om, ikke så rent få faktisk. – De fleste ville vel ringt legevakta asap dersom de mista følelsen i venstre sia, hadde jeg humret. – Eller dersom ene øyelokket begynte å henge. Du vet, det blir liksom en vane med nye ubehageligheter… Jeg lo godt da jeg fortalte om en episode hvor jeg kollapset med støvsugeren. Kunsten å overleve dagene som kronisk syk handler om å ha med seg en god dose galgenhumor.

En dag jeg våknet, og følte meg noenlunde, gikk jeg på med liv og lyst. Støvsugde bit for bit av stua mens svetten silte og kroppen skalv mer og mer. Til slutt flata jeg ut på gulvet. Du vet, slik som dyreskinn på film, gapende, måpende. Armer og ben rett ut. Hadde det ikke vært for skjelvingene ville man trodd at undertegnede var en del av interiøret. Tårene rant. Nok en nedtur hvor kroppen fortalte meg hvem som setter grenser her i gården. Men så plutselig: Der! Midt under sofaen, – hva spottet mitt tårevåte øye? En liten uåpnet pakke med tre fruktkarameller! Med armer som ristet som aspeløv klarte jeg å dra fram skatten, jeg slepte meg opp i sofaen, og klarte såvidt å åpne pakken med skjelvende hender, før jeg stappet karamellene i munnen, en etter en. For en nytelse! For en lykke! Sendte påfølgende sms til min bedre halvdel: «Jeg har kollapset. Fant godteri. Trenger mer!» Og mannen er jo ikke verre å be enn at han kom hjem med en stor pose smågodt. 

Men så… tilbake til nevrologen. Hun lo ikke av historien min. Alvorlige saker?! Hæ? Med henvisning til spinalpunksjon og MR av både hode og rygg ble jeg sendt hjem, med beskjed om ny time når dette var gjennomført. 

Etter et par år inn og ut av sykehus og spesialister vet jeg at ting tar tid. TTT!!! Jeg sender min elskede mormor-engel, høyt der oppe, en takk og hyllest for at jeg er utstyrt med et tankesett som gjør at jeg ikke lar meg vippe av pinnen. For hva gjør du når det tar måneder fra den ene undersøkelsen til den andre, til du får svar… Når du har fått beskjed om at det er «alvorlige saker». En kan velge å la seg dra ned i en avgrunn, med tro på at en skal pines til døde. Eller en kan velge å spørre seg selv – Hva er definisjonen på alvorlig? 

For når er det egentlig alvorlig? Er «alvorlig» synonymt med «dødelig»? Eller er «alvorlig» det samme som «arbeidsufør». 

Jeg bestemte meg for at ja, jeg skal jo dø. En gang. Ikke av dette. Det var jo ikke slik at i det øyeblikket hun kalte situasjonen alvorlig, så ble jeg akutt sykere. Det var faktisk bare å fortsette med prosjekt «Livet». 

Vel fire måneder senere, etter møtet hvor jeg ble fortalt at det er alvorlig, kom jeg ut fra legen med diagnose ME. Alvorlig? Tja.. Vel vitende om de mange som er låst til sine hjem, pleietrengende, «allergiske» mot impulser, uten kontakt med omverdenen – fordi det er for utmattende, vil jeg si at det ER alvorlig. Jeg er av de heldige, en av de som fungerer. Litt. Nå.

Hva morgendagen bringer vites ikke. For ME er en lumsk sykdom som lever sitt eget liv. Fra dag til dag, time til time. Jeg har lært viktigheten av å lytte til kroppen, og forsøker så godt det går å leve innenfor mine grenser. Så kanskje jeg slipper at det blir for alvorlig. Noe som er viktig for meg er å fokusere på alt som er godt, det være seg fine øyeblikk, hverdagsmagi, humor. Man kan le av mye. Som når man kollapser med støvsugeren, og en skatt under sofaen redder hele dagen. 

 

 

3 kommentarer om “Alvorlige saker og galgenhumor

  1. Tilbaketråkk: Håp – Diplodokus

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s