Det kan da umulig være virkelig!

Jeg tenker stadig vekk at dette må være feil. Det er for dumt til at det kan være sant! Psykosomatikerne enes jo om at det sitter mellom øra. At man har tillært seg en adferd som er vond å kvitte seg med. Kan det være at de har rett? -Det har kanskje rett og slett blitt behagelig å være så slapp? 

Gang på gang må jeg teste ut. Finne ut om jeg bare har vondt i vilja, har negative tanker, feil tankemønstre…

Så velger jeg å strekke strikken. Hvor langt går den før den sprekker? Jeg MÅ jo bare prøve! Jeg skal bare… Også skal jeg bare…  Også bare litt til. Det kan gå bra den ene dagen. Den neste også. Og den etter der. For jeg må innrømme at det føles mer behagelig å faktisk kunne gjøre noe, bidra, være med. 

Som julekvelden på kjerringa kommer det like plutselig hver gang. Total kræsj. Eller kanskje det ikke var så plutselig. Hvor mange signaler er blitt oversett underveis? Burde jeg lukte lunta da jeg måtte holde meg fast i bordkanten fordi tilværelsen føltes som livet på bøljane blå? Kanskje hodepinen jeg kverket med paracet etter paracet egentlig prøvde å si noe? Kan det være at 15 timers «natt» ikke er normalt?

En kan gjerne kalle det «behagelig» å leve et rolig liv. Når man overlater husarbeidet til andre, velger senga gang på gang fordi kroppen ikke makter å være oppreist – og sofaen ikke gir nok hvile. Når man sender barna med alle andre, fordi man ikke klarer å aktivisere dem selv.  Alternativet til dette «behagelige» er total kollaps. Hvor mye kan jeg ofre? 

Jeg kan komme langt med vilje, men det er ikke den det står på. Tror jeg. 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s