Arven

Noen mennesker setter dypere spor enn andre. For eksempel min mormor. Jeg tror hun har satt dype spor hos mange, ikke bare hos meg. Med sitt blide, kreative og herlige vesen. Hun hadde alltid en deilig, varm klem på lager. Herremin som jeg savner klemmene! Selv når kreften herjet med henne var hun blid og positiv så langt det gikk. Jeg husker vi var på shopping få måneder før hun døde. Hun var jo endelig blitt tynn må vite, og for en stas å få på seg litt spenstige klær! I en alder av snart 75, på vei inn i døden med alvorlig, uhelbredelig kreft. På shoppingsenter i rullestol. Hun endte opp med en lekker tunika i jeansstoff til tolvhundre kroner. «Grip dagen» heter det seg. Det gjorde min mormor. Jeg holdt henne i hånden da hun forsvant over til den andre siden, og jeg lovte meg selv at mormor skal leve videre i meg.

Her om dagen var jeg hos legen min. Av og til må jeg bare snakke litt om dette å være syk. For jeg føler meg jo ikke syk. Eller altså… Vel.. Jeg føler meg jo aldri bra, men jeg har det jo bra! Jeg synes det er vanskelig å sette grenser, forstå, godta, akseptere, – i det hele tatt tro på at sykdommen er reell. Til tross for uendelig mange begrensninger som har invadert livet mitt de to siste årene. Hun så på meg; – Du er syk! Men du mestrer det godt. De fleste ville blitt deprimert i en slik situasjon som du er i!

Deprimert? Det vet jeg knapt nok hva er en gang. Takk og pris! til tross for alle kommentarene og hintene om sammenhengen mellom kropp og sjel, så takler jeg faktisk sykdommen ganske bra. Iallefall om jeg skal tro min lege. Jeg er så utrolig glad for den viktige arven jeg fikk fra min mormor: pågangsmotet og humøret. Ikke minst gleden over en varm klem!

En person som minner meg litt om mormor, med humør, varme og utstråling, er Christine Koht. Ikke nok med at hun er en fargeklatt av de sjeldne, og med med et smittende godt humør. Dama er også klok. Jeg leser stadig vekk gode tekster, skrevet av Christine, i Aftenposten. En av de tingene jeg ikke mestrer så godt som kroniker er «psykiatriseringen» man blir utsatt for rett som det er. Jeg blir rett og slett litt irritert, sint eller lei meg, og hamrer løs på tastaturet for å få det ut. Christine Koht har skrevet en treffende tekst om dette: Det er psykisk 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s