Det er lørdag. Mannen er dratt på jobb, og barna tripper utålmodige fordi de vil ha mamma ut av senga. 9 timer søvn. Kroppen er død. Skriker etter mer hvile. Står opp, holder hjulene noenlunde i gang. Smører mat til ungene, megler, finner på ting de kan gjøre for husfredens skyld. Ungene er kreative, vi finner fram den ene boksen etter den andre med hobbysaker. Jeg finner en kaffe, rydder litt i sakene mens de holder på. Alle aktiviteter som kan gjøres sittende! Ute letner disen, og sola titter fram. Det skal bli en strålende dag. Ungene vil på ski, de vil i akebakken. De vil ha med mamma. Bæm! Jeg orker ikke. Kan ikke. Makter ikke. Tør ikke. Hendene skjelver for hver ting jeg gjør. Kroppen skriker etter å legge seg ned. Jeg kan klare å være med dem ut. Men når kroppen allerede hyler er det risikosport å gjøre mer. Jeg har ikke råd til å bli liggende dag etter dag. Vil ikke miste dyrebare øyeblikk i familielivet. Tårene ligger og lurer i øyekroken. Må finne fokus. Noe. Et eller annet. Sosiale medier kryr av solskinnsbilder. Ski, skøyter, hyttevegger, kafébesøk, smil og glede. Jeg kjenner også masse glede. Men akkurat i dag er realiteten tung å bære. Jeg makter ikke være med barna mine ut en vakker solskinnsdag! Slike dager alle lengter etter, griper etter, og omfavner når de kommer. Jeg også. I en ideell, frisk tilværelse. Klokka tikker, ungene krangler, jeg megler. Klokka 16 skinner fortsatt sola. Jeg trekker ned gardinene, finner lørdagsgodt og setter på film til ungene. Mens jeg selv kræsjer på sofaen. Det var ikke sånn her det skulle bli.