Supermamma bryter barrierer

For tre år siden, i disse dager, gikk jeg min siste skikkelige tur. I den forstand friske folk mener «gå tur». En skikkelig runde, med litt fart på kroppen. Jeg kan ennå erindre mørket som kom krypende, på med hodelykta, duften av høst, dampen fra min egen pust… Som om det skulle vært i går. Bare at i går hadde jeg ikke hatt sjanse til en reprise. 

Høstferien er her. Nok en uke hvor barna har skolefri, og jeg, som hjemmeværende bør fungere sånn noenlunde. Jeg må innrømme at ferie er tøft. Fordi ungene ikke har noe program. Fordi mange andre har program. Fordi jeg ikke klarer å ha noe særlig program. Men jeg prøver alltid å finne på noe som kan gi oss gode minner. Det behøver ikke være de store tingene, men litt krydder vil jeg gjerne tilføre feriedagene hvis jeg klarer.

Da ungene har hatt sesongkort i en fornøyelsespark, en drøy times kjøring hjemmefra, bestemte jeg meg for at vi i helgen skulle bruke siste mulighet før sesongstengt, dersom formen var sånn noenlunde. Jeg la inn masse hvile i dagene før vi dro, og har latt alt som kan ligge ligge. Så da kom vi oss avgårde ut på eventyr!

Denne gangen hadde de små lyst til å prøve klatreparken der for første gang. Vi måtte bestille tid, og der kom første bekreftelse på tingenes tilstand: «Barn under ti år må ha med en voksen i klatreløypa.» Mine er åtte og ti. «Oi, eh… Vel… Det har seg slik at jeg er syk, og har virkelig ikke sjanse til å klatre…» stotret jeg, mens jeg så for meg scenario med skjelvende kropp, silsvette og komplett kollaps. Den unge jenta i resepsjonen smilte, og fikset det slik at ungene skulle få lov til å gå alene. 

Vi hadde litt tid før det var ungenes tur til å klatre, og de ønsket selvfølgelig å ta en attraksjon i andre enden av parken. Jeg kjente motet sank, men ba dem løpe avgårde, så skulle jeg komme etter. Sjanglet meg avgårde, svimet og treg, men rakk akkurat å komme fram i tide til å se to blide barneansikter i toppen av en berg og dal bane. Så bar det tilbake til der de skulle klatre. Jeg måtte bare be dem løpe i forveien, og si fra at mamma kommer etter. Veien føltes uendelig lang, men jeg kom da fram før de skulle opp i høyden. Sender en stor takk til trær og steiner for all støtte underveis mens de små brøt nye barrierer der oppe i høyden. 

Gira og høye etter å ha vært i høyden var selvfølgelig kidsa klare for ytterligere moro. Problemet var bare det trege droget av en mor, som virkelig ikke fungerer! Jeg kjente at dette går jo virkelig ikke. Bena ville snart ikke bære meg lengre. Og svimmelheten bare økte på. Jeg ville virkelig, virkelig ikke ødelegge denne dagen for de små. Planene for resten av høstferien er nemlig nada. Stakk hodet innom hos den blide, unge frøkenen, som hadde fikset så ungene kunne klatre uten meg. «Du, eh… dette er sinnsykt flaut… Men.. altså.. har dere scooter som man kan leie her? Jeg har litt problemer med å komme meg rundt…» Like blid kunne hun fortelle at ja, selvfølgelig hadde de det! «Oi, jeg må se den før jeg tør si noe om jeg tør prøve» stotret jeg, ikke spesielt høy i hatten. Hun viste meg den, og jeg sa at jeg måtte tenke på det mens vi tok oss en matbit. 

Vi satte oss på en benk, og dro fram det vi hadde med av niste, koste oss og pratet. «Men mamma, skal du låne den eller?» Spenningen var til å ta og føle på. Jeg måtte bare innrømme at jeg syntes det var skikkelig flaut. Hvis de ville kunne jeg gjerne sitte på en benk i solen, så kunne de bare løpe rundt, og gjøre som de ville. Men ungene ville jo ha med mamma rundt! Dersom jeg lånte den scooteren var de enige om at det ville bli bra! De lurte på hvorfor jeg syntes dette var så flaut, og da måtte jeg innrømme at jeg er redd for hva andre tenker. Jeg ser jo forholdsvis frisk ut. Jeg kan gå på to bein. Ingen ser at jeg er svimmel, uvel og kvalm. Ingen vet at jeg kan ende opp med skjelvinger, ordtap, eller å bli liggende i dager etterpå. Noe så dumt! Jeg prøver altså å lære opp mine egne barn til å stå for egne meninger, tørre å være seg selv, og å ikke bry seg så mye om hva andre mener – med mindre det er konstruktive tilbakemeldinger. Og her satt jeg og var redd for å kjøre rundt med en scooter fordi fryktet at en masse mennesker jeg ikke kjenner skulle tenke rart om meg!!!

Så da hadde jeg vel egentlig ikke noe valg. Å være en god rollemodell kan være så mangt. For eksempel å bryte barrierer. Jeg tok med ungene tilbake til den hyggelige jenta, og signerte rødmende kontrakten for leie, samt kontrakt for en runde til for ungene i klatreløypa. Så suste jeg rundt på hjul, og ungene kunne være med på alle aktivitetene de ville uten at avstandene ble til hinder for supermamma. For en lykke! Glade unger og en mor med litt fart i! 

Det er ikke sikkert jeg noen gang kan gå en lang tur med hodelykt i høstmørke igjen. Ting som før var en selvfølge er ikke lengre en selvfølge. Små avstander er blitt store, og mye som var «piece of cake er blitt nærmest uoverkommelig. Men en kommer langt med å godta situasjonen slik den er, og bruke de muligheter som finnes. Hva om jeg i framtiden kan kjenne høstlufta rive i kinnene på en scooter i stedet? En barriere ble brutt i går, og en «ny verden» åpnet seg. Jeg kommer definitivt til å leie scooter igjen for å kunne klare å være med ungene på eventyr. 

 

 

BoocZIsAmEu

 

 

2 kommentarer om “Supermamma bryter barrierer

    1. Villblomsten: For min del dreier det seg om en antakelse om at andre ikke forstår. Og at man da på en måte kanskje blir sett ned på. Teit å la seg styre av slike irrasjonelle, meningsløse frykter! Hjelper å være åpen om det iallefall! 😉

      Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s