Sakset fra egen facebookside: 

Etter å ha trosset været, og tilbrakt et par timer under min perfekt tempererte vinterdyne, tenkte jeg det var på tide å bevege legemet ned fra annen etasje, og kanskje til og med ut i godstolen med pledd, lammeskinn og alt annet som kan varme. (For eksempel pusekatter og kaffe. Hjelper mye for en frøsin skrott)

Med mobil i ene hånda, og et par drikkeflasker i den andre, samt noe mere skrot, sjangla jeg avgårde mot trappa. Drikkeflaskene har en tendens til å bli med opp, men ikke så lett for å gå ned igjen. Mobilen, på sin side, har æren av alltid å få være med. Snodig det der… Uansett, altså.. På vei ned trappa merker jeg det; a – a – a atsjoooooo! Det var ikke til å unngå! Tviholdt på det jeg hadde. Puh, det gikk bra.

Bare så synd jeg ikke var forberedt på den neste!

Atsjoooooo! Helt uforberedt. Ut av det huhei hildrande, dundrende blå! Føttene syntes den beste løsningen på denne overraskelsen var å leke at trappa var en eller annen form for skøytebane. Til tross for mangel på både is og skøyter. Undertegnede er forøvrig ikke noen kløpper på skøyter, så dette var ikke helt heldig! Dunk, dunk, dunk, hyyyyyyyl!

Der lå jeg. Kavende. I bunnen av trappa, med bena stappa inn i nederste del av ei skohylle, verkende ræv, tinga lå strødd, og til tross for diger knekk i selvtilliten, bælja jeg som en drittunge.

Stakkar mannebeinet. Lettere sjokkskadet over lyden av drog nedovertrappa, påfulgt av drogets (til nå) ukjente bæljing, kom han løpende til! Fikk loset det hylende droget til sofaen, konstaterte at dette trolig går bra, og fikk alle ting på plass dit de skulle.

Droget klarte etter litt å falle til ro. Skulle så forsøke å ta en tur inn i husets lille, svinedyre, flislagte avlukke. Stotra meg opp på bena, med dunkende, verkende ræv. Det kommer tørt fra mannebeinet; «Buksa di er spjæra forresten» Til tross for den dunkende, verkende bakenden har jeg humor nok til å le av dette. Ho ho, stilig!

Kommer så inn i vårt eksklusive avlukke, konstaterer den fine sprekken i min nydelige, blå, stjernebeflekkede fleecebukse. Festlig! Oppdager plutselig noe mer; Hoi hoi! Det er ikke bare buksa som er spjæra! Jammen har min nye, eksklusive truse fra Sparkjøp, også fått seg ei lang flenge!!! Er’e mulig?! Jeg gliser høyt, roper til mannebeinet at dette er riktig så moro, og spør om han kan hente både bukse og truse til meg. (trapper frister ikke mer i dag) «Hvis jeg får ta bilde!» kommer det inspirerende fra mannen.

Så nå ligger jeg langflat på sofaen, med verkende, dunkende ræv. Mobilen er trygt plassert i hånda, – må jo ha kontakt med verden. Varme pusekatter kommer og går. Stolen ute står fortsatt ute. I sola. I fred. Jeg har på både truse og bukse. Som min elskede hentet til meg.

Men: Han fikk ikke ta bilde!

Facebook noen timer senere: 

Er blålilla på unevnelige steder etter skøyteløp ned trappa. For grovt for Facebook med ytterligere beskrivelse av blåmerkene. Ler så jeg griner etter en titt i speilet! 

Kan i ettertid fortelle at blåmerkene så ut som en vakkert fargelagt vinge på hver rumpeballe. Sammen med frøken sprekk dannet disse vingene tidenes mest fargerike sommerfugl, med sjatteringer fra blått og lilla, til gult, grønt og svart! Livet er herlig dere!