For et par dager siden postet jeg innlegget Alle kan jobbe litt, en setning som har fulgt meg en stund, siden jeg er i en situasjon hvor jeg faktisk skal finne ut av dette. Responsen på innlegget har vært formidabel og totalt uventet. Jeg traff tydeligvis en nerve, og det er godt å vite at jeg ikke er alene om mine tanker. For hva gjør vi når vi møtes med holdninger om at alle kan jobbe litt? Det er ikke lenge siden jeg var frisk selv, eller iallefall trodde jeg var det. Om en ser tilbake er det ikke vanskelig å se et bilde på noe som har bygget seg opp over lang tid, men nok om det. Hvis jeg med friske øyne hadde sett meg selv utenfra nå slik andre gjør – hva hadde jeg tenkt? Jeg er ganske sikker på at jeg absolutt ikke hadde forstått omfanget av det syke meg står overfor! I møte med det ukjente er det fort gjort å gjøre seg egne tanker, og man kan lett bli klønete og si ting som for den andre blir helt feil, uten at det ligger noen som helst vond mening bak det.

Etter at forrige innlegg var postet brakk jeg meg så jeg holdt på å kaste opp i kjøkkenvasken, og slet med skjelvinger resten av dagen. Dagen etter var jeg oppe i tilsammen tre timer. Hvorav én med frokost og nyheter, og de to andre med hente poden, handle, og spise ferdigpizza. Resten av dagen ble tilbragt horisontalt, halvveis i koma. Det var tungt å prate, tungt å holde øynene åpne. Kroppen lå i senga som en blyklump, fullt påkledd under både fleeceteppe og dyne, og om jeg ikke sov var jeg nærmest helt borte likevel. Et par for meg aktive dager, hvor litt klesvask ble unnagjort og et blogginnlegg ble skrevet, medførte en kropp som føltes som om den skulle synke til bunns. Ikke en gang hodet ville mer denne gangen, og det er sjelden her i gården! Det er lenge siden sist jeg har vært så dårlig. Takk og pris har sykdommen sine svingninger – som også gir gode dager!

Så tilbake til forrige blogginnlegg. Alle kan jobbe litt, kan de ikke? Bloggeren Seredipitycat har skrevet noen geniale ord om forskjellen på klarer og «klarer». Det er jo slik at det er mye syke kan – eller klarer. Men hva med konsekvensene av handlingene? Det er det sjelden noen får med seg. Likeså hva som må til for å faktisk klare det. Alle kan se meg når jeg er med barna på aktiviteter. Det de ikke ser er at jeg kanskje har ligget en hel dag på forhånd. Likeså ser de ikke synsforstyrrelsene eller svimmelheten som kommer snikende. De ser heller ikke skjelvingene når jeg kommer hjem. Bare de nærmeste har sett meg når jeg har anfall med brekninger etter å strukket strikken for langt. Mens jeg sitter her føles ansiktet skjevt og numment. Noen ganger er skjevheten synlig, men da viser jeg meg stort sett ikke – fordi jeg er for dårlig. Heldigvis har jeg gode perioder, og da kan jeg fungere sånn noenlunde. Forutsatt at jeg tar hensyn til alle begrensningene kroppen setter.

Jeg fikk mange kloke kommentarer til det forrige innlegget mitt, og har brukt dem som utgangspunkt for dette avsnittet. Kan alle jobbe litt? Nei, faktisk så kan ikke alle det. Det var dette med klarer og «klarer» da. Det er grenser for hva man skal ofre for å jobbe litt! Å komme seg ut i frisk luft, enten det er foran blomsterbedet eller en liten tur i skogen, eller gå på kino – eller å delta i selskap, er ikke det samme som å kunne jobbe. Når en må velge mellom et minimum av fysisk aktivitet/sosiale relasjoner på ene siden av vektskåla, – eller å arbeide på andre siden. Når ikke begge deler er mulig. Hva velger man? Jeg tenker at prioritet nummer én må være å kunne gjøre hyggelige ting som gir mening, uten at noen skal synse og mene, og uten at man skal få dårlig samvittighet. Å kunne gi en syk kropp et snev av livskvalitet. Arbeidsgiver er en annen side av saken. De fleste arbeidsplasser er avhengig av stabilitet: å vite at den ansatte kommer og gjør oppgavene sine. Det fungerer ikke med ansatte som man ikke vet om eller når klarer å komme! Det viktigere å ta godt vare på seg selv, og eventuell familien, enn å klamre seg til en jobb noen timer – for så å bli liggende etterpå, og å være en evig «pain in the ass» for en arbeidsgiver.

Jeg drømmer om å finne en liten jobb jeg kan gjøre. Noe som fungerer. At jeg kan bidra med noe, føle at jeg er til nytte, ha kolleger, smile til verden – og få smil tilbake. Det er bare det at jeg ikke lenger er så sikker på at det går. For hva hvis noen få timer med jobb ødelegger min funksjon som mamma? Hva hvis jeg ikke klarer å sette på klesvask eller lage middag? Eller hjelpe ungene med leksene? Bare fordi jeg så absolutt vil jobbe? Er det da riktig?

Jeg vet fortsatt ikke helt hvordan jeg skal møte kommentarer om at alle kan jobbe litt, eller lignende. Når det jeg burde sagt blir borte – kanskje jeg skal vise til mine skrevne ord? Uansett: jeg velger å smile til verden, og kommer til å få smil tilbake.

Hva gjør man når man ikke kan velge både det ene og det andre?