Jeg husker godt mitt første kamera. Jeg var kanskje 10 år, og skulle på min første korpstur. Med buss til Skien. Jeg hadde fått et Pentax kamera av mamma, og utstyrt med kamera og 24-bilders filmrull feis jeg avgårde på tur. Jeg tror ikke jeg har ett eneste bilde av meg selv fra denne første turen. Kanskje like greit. I mitt hode var jeg ingen bildeskjønn unge. Helt ærlig håper jeg at jeg heller ikke er limt inn i andres fotoalbum på sider fra denne turen. På en annen side hadde det vært hyggelig å ha et minne om hvordan man så ut på den tiden, enten jeg liker det eller ikke. I det minste noe ungene kan le av! Med årene ble det mange bilder fra korpsturer, og jeg fikk etterhvert andre til å ta bilder av meg og venninnene. På den tiden hadde jeg ikke lært noe om foto, og knipset det som måtte passe seg. Albumene mine er fylt med mange intetsigende bilder; fin natur ut av bussvindu, himmel ut av flyvindu, figurer på museer, bygninger, bygninger og bygninger. Og folk. Enten folk. Eller bygning. Ikke begge deler. Eventuelt en mikroskopisk kropp foran en gedigen koloss av en bygning.  

Det fine med bildene av meg og vennene opp gjennom disse årene er at bildene i det minste har ekte ansiktsuttrykk. Det er smil og glede, riktignok tilgjort for å se best mulig ut, men ikke med den klassiske pornotruten mange hunkjønn har begynt å blafre med på bilder i nyere tid. Duckface. Eller fuckface? Litt usikker. Ansiktsuttrykkene nå minner tidvis om snuskete bilder som de uskikkelige gutta titta på i smug, og skremte oss jentene med. For lenge siden. Fra den tiden da verken selfies eller hashtag var en greie. Albumene mine er fylt med alskens snodige kommentarer til bildene. Men ingen merkelapper, eller hashtags, som det nå heter.

Jeg skal glatt innrømme det; opp med haka, inn med kinna, – åssen skal jeg smile? Æh, det er vanskelig! Snart 40, og jammen lager jeg pornotrut i godt lag jeg også. På noen bilder. For gøy. Men. Det er et stort MEN. Det er en ting jeg har undret på en stund. Altså; instagram er en fantastisk greie, og hashtag er genialt! Skal du på ferie – søk på hashtag med aktuelt reisemål. Også får du opp bilder av hva du kan forvente. Trodde jeg. Så dum man kan bli! Søk opp #oslo for eksempel. Tryne med trutmunn foran dør. Tryne med trutmunn foran vegg. Tryne med trutmunn over hele skjermen. Kropp. Tryne. Kropp. Tryne. Trutmunn. Et søk på på de lokale turstiene bekrefter det samme. Tryne opp, og tryne ned. Sjekk hvor glad jeg er. Se på kroppen min. De kunne like gjerne vært på månen. Hva pokker er greia? Noen på face deler bilde fra tidenes ferie; ansikt, kropp, ansikt, kropp. Meg selv, meg selv, meg selv. En kan kanskje skimte stedene i bakgrunnen, om man er heldig. Alternativ form for reisebrev kanskje? Eller hva med å posere så deilig man kan ute i hagen, og skryte på seg sesongens deiligste høstdag. Underforstått; «Sjekk hvor sykt digg jeg ser ut!» I mitt hode er det umåtelig kleint å kline pornotrut, struttepupp eller sprettrumpe ut over et helt bilde, og hashtagge med #sted #fylke #visitsted #liveterbestute #sol #lykke… Også videre, også videre. Når alt man ser er tryne. Eller kropp. Og IKKE det man har hashtagget det med! Sinnsykt fascinerende! En kunne like gjerne tatt en haug med selfies og hashtagget med all verdens steder, og virket riktig så bereist. Jeg mener ikke at man ikke skal ha med seg selv på bilder. Men seriøst; er det nødvendig å sette på en merkelapp med noe vi faktisk ikke ser?

Når det er sagt. Om jeg er misunnelig? Tja Jeg orker ikke klæsse trynet mitt oppi kameraet ved enhver mulighet. Rett og slett fordi jeg ikke er så glad i å se meg selv. Kroppen min er heller ikke særlig billedvennlig. Det hadde vært deilig å vært såpass komfortabel med eget utseende at jeg i det minste ikke hadde hatt behov for å skygge unna når noen har et kamera i nærheten. Men alle disse selfiene, alle disse trutmunnene, alle poseringene. Ikke minst filtrene som har kommet. Det gjør noe med meg. Når hele verden roper «Se på meg», som om utseendet er det viktigste på jord, og en selv ikke er like heldig. Jeg får mest lyst til å bli til luft i møte med verden, og frykter hva ungene må stå i framover. Hvilke verdier er det egentlig som eksisterer der ute? Hva er det som er viktig? Og er det egentlig interessant? Hadde jeg syntes det var gøy å bla i albumet om det var klint fullt av tilgjorte selfies? England, Tyskland, Tsjekkia, Estland… Og alt jeg satt igjen med var bilder av kropp eller tryne i alle mulige flatterende positurer. Wow, der var det jammen flott! Husker du? For noen fantastiske minner!

Jeg fotograferer fortsatt. Tretti år etter jeg fikk mitt første kamera har jeg tatt fotointeressen til nye høyder, og avansert med et langt dyrere og mer avansert kamera. Men jeg setter også pris på å få se andres bilder, enten de er tatt med mobilen eller med et skikkelig kamera. Portretter, bilder av steder, av ting, av prestasjoner, av dyr, av øyeblikk. Et mangfold av alt folk er interessert i, eller flinke til. Ikke bare selfie på selfie på selfie. Jeg er glad jeg er gæmlis på nesten 40, og slipper å være ung i en tid hvor vellykkethet tilsynelatende dreier seg om selfies, hashtags og likes. For når jeg ser hvordan sosiale medier fungerer er det ikke vanskelig å se hvem som vinner, iallefall om vi dømmer utifra antall likes. De som trakk de lengste stråene i utdelingen av utseende, og som har knekt koden med trutmunn, posering og riktig hashtag. Jeg hadde tapt. Bigtime.