En er ikke eldre enn man føler seg!

 

 

«En er ikke eldre enn man føler seg» har mang en munn uttalt. Selv begynner jeg tydeligvis å dra på åra. Altså når en bare prater (les skriver) om sykdom og elendighet, ja da begynner det å bli ille! Etter at jeg ble syk har jeg følt at kroppen er blitt forferdelig gammel. Jeg kan godt forstå hvor stressende det er for de eldste å komme seg over et gangfelt før rød mann blinker faretruende. Jeg vet hvordan det er å stå ristende i kassa på butikken, mens man lesser varer i slow-mo opp på varebåndet, for så å ha problemer med å stappe bankkortet i terminalen – og ikke minst problemer med å huske koden. For ikke å snakke om kunsten å få med seg det man har klart å handle ut i bilen når kroppen egentlig er klar for full kollaps. Det knirker i leddene, trapper er tunge, hodet henger ikke alltid med…

I sommer fikk jeg min første innkalling fra ME-avdelingen på Aker Sykehus. Konvolutten var merket «Geriatrisk avdeling».  -Interessant, tenkte jeg, og googlet geriatri. Av naturlige årsaker har ikke dette ordet vært en del av mitt vokabular tidligere.

 

 

Jeg må innrømme at jeg lo så jeg grein der jeg satt! Jeg nærmer meg altså førti med stormskritt, og er da under utredning hos geriatrisk, avdelingen for de som er minst fem-og-tjue(!) år eldre! Det er jo forsåvidt forståelig, for kroppen føles som seksognitti. Sånn cirka. Med tanke på definisjonen på wikipedia er det jo da slettes ikke ille likevel! Altså; man er den alderen man føler seg, ikke sant? Og jeg blir da kalt inn på avdelingen for de fra femogseksti. I en (følt) alder av seksognitti. Må si jeg har klart meg bra som ikke har vært inne tidligere!  

På geriatrisk ble det tatt mange blodprøver. Jeg tror ikke jeg har tatt så mange blodprøver tilsammen i hele mitt liv. Nesten iallefall. Det ble så mange prøver at prøvedama (heter de ikke det da?!) lot meg plukke FIRE premier ut av premieboksen. Må gi uhemmet skryt til prøvedama for å få meg til å føle meg som verdens flinkeste pasient. Tror jeg smilte hele veien hjem!

Men så; Det er velkjent at prøver kan vise ymse resultater når man har ME. Noen dager etter besøket på Aker ble plutselig ble helsevesenet riktig så bekymret for innmaten min. Jeg måtte til fotografen med magen, først ultralyd, så MR. Jeg smilte så godt jeg kunne. Riktig så overraskende fantes ingenting galt. MEN; Etter å ha googlet (jepp, nok en gang google) meg gjennom alle ordene i epikrisen fra fotografen forsto jeg at jeg har ALDERS-forandringer i ryggen! Sånn bare for å trøkke inn at man er på riktig plass når man er dytta inn i geriatrien.

Noen uker etter skulle jeg nok en gang inn på geriatrisk. Denne gangen skulle jeg måles og veies. Vekta trenger vi ikke prate så fælt om, men høyden derimot: Jeg klemte kroppen inn til veggen, og ventet i spenning. Dama ga uttrykk for spenning hun også. Jeg var den første som skulle måles med denne nye fine dupledingsen som var montert opp etter veggen. Jeg vet at jeg er én-sytti-to. Det står i passet. Jeg har det svart på hvitt. Så høy har jeg vært i kanskje femogtjue år, eller der omkring. Helt til denne dagen. Fra og med denne dagen har jeg også papir på at jeg er én-sytti-ÉN!!! Jeg burde kanskje bedt om en kontroll av den måledingsen, men velger altså heller å spre det glade budskap om kroppens forfall her ute i den digitale periferien. Så krysser jeg fingra for at eventuelle framtidige passkontrollører ikke er så nøye på centimetere. 

 

Bilde lånt fra https://asnthanhan.blogspot.com/2013/01/elderly-folks-have-problems-with.html

2 kommentarer om “En er ikke eldre enn man føler seg!

Legg igjen en kommentar til Diplodokus Avbryt svar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s