Influensaen herjer

En oppdatering på face i dag kan fortelle at influensaen herjer. Jeg er glad for at folk kan skrive om mer enn bare rosa skyer og enhjørninger, – takk! «Vondt i kroppen, tett i hue og ræva, orker ikke stå på bena» Jeg forstår at det er en pine for de som står i det, og burde sikkert kommentere med hjerter, god bedring, stjernestøv og whatever. Men som jeg tenkte i sommer da jeg hadde et heftig overtråkk; En skal være glad for alt som blir bra igjen! Jeg lot selvfølgelig være å skrive akkurat det. For fyttirakkern for en provoserende uttalelse!!! 

Influensa er kjipt. Skikkelig kjipt. Det vet vi alle. Men hva om influensaen din aldri gikk over igjen? Hva om du måtte leve med den i flere år, eller kanskje i varierende grad resten av livet. Noen dager var det greit å komme seg på toalettet eller i dusjen. Andre dager ikke. Uansett kontinuerlig verk og utallige andre drittplager som aldri ville slippe taket. – Ja, men da ville man jo blitt vant med det, tenker kanskje du. – Og da ville man vel taklet det bedre? Jepp, helt riktig! Man blir vant med det, men hvordan man takler det er selvfølgelig individuelt. For meg medfører enhver dag med et snev av bedring store gleder ved å kunne prestere små ting som de fleste tar for gitt, og min erfaring er at andre ME-syke har det på samme måte. Problemet er bare det at enhver overanstrengelse (som ikke er særlig stor i frisk forstand) medfører heftig forverring av «influensaen» i uviss tid. Derfor må aktivitetsnivået til enhver tid holdes absurd langt nede for å unngå de store smellene. 

Sitter her etter å ha tatt en dusj. Hele kroppen rister. Stabeistet velger å skrive framfor å finne sofaen. Jeg er blitt vant med å ha det slik, og tøyer litt for ofte grensene. Jeg har så mye jeg vil gjøre. Litt for ofte får jeg også konsekvensene i retur. For selv om jeg er blitt vant med «kronisk influensa» betyr det ikke at ting går på skinner. Hodet vil. Kroppen vil ikke. 

Hvis jeg skulle dele noe «nytt» på face måtte det være for eksempel «Hurra, klarte å (katte)vaske gulvet!», eller «Jippi, kom meg gjennom dusjen med puls under 120», eller «YES! Orket å gå til postkassa OG tilbake i dag!» Men eh… tror jeg står over!

Sykdomsskriverier på «egen vegg» er sosialt selvmord, iallfall når det ikke er snakk høystatussykdommer som kreft eller influensa. Vi er jo lært opp til at kreft omtrent er synonymt med «død», likeså influensa. Såklart vekker det noe i folk når slike alvorlige saker dukker opp i mengden av oppdateringer. Hjerter, hilsninger, likes, delinger. Men ME? Njæh… Det blir litt for fjernt for Hvermansen. Uinteressant og noe de fleste ikke ønsker å forholde seg til. «Ingen» vil prate om ME. «Ingen» er interessert i å høre om ME. Derfor skriver jeg. Derfor deler jeg via en egen side for de som faktisk er interesserte, – de fleste i samme situasjon – som sannsynligvis finner det godt å lese om saker de kjenner seg igjen i. Noen ganger deler jeg på egen vegg, men ofte passer jeg heller på å gi likes på åpne innlegg, slik at mine venner får dem «snikinnført» i oppdateringen sin på Facebook. For tenk om noen leser. Tenk om noen lærer. Tenk om jeg kan være med på å skape mer interesse og respekt for en alvorlig sykdom? 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s