Et snev av normalitet

Et aldri så lite øyeblikk hadde jeg følelsen av å være frisk. Å være normal. Å klare vanlige ting, slik som alle andre gjør. 

Etter endt frokost hadde jeg for en gangs skyld en kropp som ikke skrek etter hvile. En puls som indikerte hvile. Til tross for at jeg satt oppreist, og hadde klemt i meg to hele brødskiver. Ofte hyler kroppen, og pulsen raser etter en slik økt. Men ikke denne dagen.

Jeg fikk ryddet i mailboksen, ordnet med forsikring, betalt regninger, og masse annet som samler seg opp når man aldri får gjort alt man burde. Til tross for mer enn nok fritid har jeg til enhver tid mer enn nok ugjort også. Det er deilig med dager hvor man får rufset unna, om enn bare litt! 

Etter en god dose digital innsats følte jeg meg riktig så bra. OK, tenkte jeg. Må holde nivået nede, men LITT skal jeg da klare i huset også. Fant en sprayflaske med såpevann, og en mopp, og dro kjapt over baderomsgulvet, kanskje fem kvadrat. Deretter sprutet jeg litt i trappa, og dro moppen over trinnene. Allerede på første trinnet kjente jeg at dette ikke var noen god idè. Pulsen steg, svetten begynte å piple, og kroppen begynte å riste. Stabeistet i meg fullførte kattevasken på de ti små trinnene før jeg kunne si takk og farvel til dagens lille snev av normal tilværelse. 

Kroppen hylte og pulsen raste, og det var bare å finne horisontalen fortere enn svint for å unngå å gå i bakken. 

Takk Normalitet, takk for at du viste deg – bare bitte, bitte litt! Jeg kan leve lenge på dette, og gleder meg allerede til neste gang! 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s