Jeg husker den ennå, samtalen rundt lunchbordet. Det er mange år siden, men den brente seg fast. Samtalen hvor foreldrerollen og dugnadsarbeid ble diskutert. Hvor det ble snakket om de som alltid snek seg unna. «Slike folk burde aldri fått unger!» utbrøt den ene. Jeg kjente jeg krympet der jeg satt. Ennå var jeg ikke «erklært syk», men kapasiteten var langt under normalen. Bare det å holde hverdagshjulene i gang var mer enn nok. Jeg så med gru fram til den dagen ungene var blitt så store at dette med dugnadsarbeid var blitt et faktum.

Nå er vi der. Ungene er akkurat passe store. Til at dugnadsbyrden er akkurat passe stor. I en frisk, ideell verden. For i mitt hode er dugnad en hyggelig og fin ting. Å kunne være med og bidra. Å kunne bli kjent med de andre foreldrene på andre arenaer. Å treffe folk, smile og å få smil tilbake. Foreldrevakter, kioskvakter, blomstersalg, loddsalg, sokkesalg, maling av gjerder, søppelplukking, kakebaking, sjauing, teatervakter, skolens 17.mai – med alt det innebærer… Puh!

For hver mail som tikker inn kjenner jeg et stikk i magen. Hva er det nå da? Kan det være noe kroppen min kan makte? En toro langpanne skal jeg alltids klare å smekke sammen. Men å stå på beina i mer enn en halvtime? Eller å gå en strekke for å selge noe – når man enkelte dager ikke makter å gå til postkassa? Å klare å holde styr på summene i en eller annen kasse – når hodet ikke lengre alltid virker. Jeg vet ikke, men jeg innbiller meg at folk ikke blir spesielt happy med at «dama i kassa» ikke kan telle. Kanskje gir hun feil beløp tilbake. Kanskje står hun der og fremstår som om hun ikke skjønner en dritt. Det synes nemlig ikke at hun er syk. Maledugnad er totalt utelukket. Med en puls som nesten tar livet av meg under en dusj, tør jeg ikke tenke tanken på hva en malingsdugnad ville gjort med kroppen. For hver dugnad som tikker inn i mailboksen blir byrden på min bedre halvdel litt større. Arbeidsvakter må byttes, og innsats for to må gjøres.

Jeg er en av dem som «sniker seg unna» så langt det går, men som takk og pris har en erstatter for meg. Hva om jeg hadde vært aleneforsørger? Du kan ikke se at jeg er syk. Når du treffer meg kan jeg fremstå som oppegående, veltalende og tilsynelatende frisk. Du ser meg ikke når jeg ligger nede for telling. Du treffer meg ikke når jeg har mistet kontrollen over ord og setninger, eller ikke har krefter til å prate. Du ser ikke at jeg har noen knappe, tilmålte «oppetimer» i løpet av et døgn. Du ser ikke at disse timene forsvinner som sand mellom fingrene dersom jeg gjør for mye. Du ser ikke at innholdet i mine «oppetimer» forandres fra en viss kvalitet til et vell av interessante plager og sympomer dersom jeg har brukt for mye av min lille, tilmålte energi. Én ting er konsekvensene for meg. En annen ting er konsekvensene for barna. Mine dager består i å forsøke å holde meg noenlunde oppe i timene fra de kommer hjem fra skolen – til de skal i seng. Forsøke å beholde en viss normalitet når de er til stede.

Det var ikke dette som var planen da jeg fikk barn. Jeg planla virkelig ikke å bli syk. Jeg planla ikke å falle utenfor arbeidslivet. Ei heller utenfor dugnadslivet. Jeg planla ikke å være «mamma´n som ikke virker»!

Det kan være at det finnes de som alltid sniker seg unna dugnader. Men tenk deg om før du dømmer. Tenk deg om før du utbryter at «Slike folk burde aldri fått unger!». Det er mye du ikke vet.