Jepsi pepsi, da er vi der igjen! Den tiden på året alle gleder seg til! Den tiden hvor hardtarbeidende endelig kan ta seg noen velfortjente uker fri. Den tiden hvor folk endelig kan puste ut, slippe å tenke på klokka, bruke tiden til det de har lyst til.

Sosiale medier strømmer over av gledelige statuser. Endelig ferie!

Jeg skulle så inderlig ønske deg var meg. Jeg skulle ønske det var meg som kunne ønske flotte kolleger en god sommer, og vite at vi ses igjen når ferien er ferdig avviklet. Jeg skulle ønske det var meg som kunne glede seg til fridager, strandliv, ferieturer, det å endelig kunne gjøre akkurat det man ønsker.

Det starter allerede på høsten. Høstferien nærmer seg med stormskritt. Jeg lader batteriene så godt det kan gjøres for å makte én uke med ungene hjemme. For å makte å gi dem litt avbrekk fra husets fire vegger. For å makte å være en anelse normal. Kan klare det. Litt. Fjorårets høstferie førte meg ned i en tilstand jeg virkelig ikke unner noen. To dager med litt normal høstferieaktivitet var nok til en måned horisontalt og nærmest komplett ute av drift.

Så var det å lade batteriene på nytt. Jula kommer som kastet på hvert år. Forventningene er høye. Familie, gaver, pynt og kos. Jeg er heldig. Jeg er hjemme. Jeg har god tid. Det er kos å pynte til jul. Å bruke lang tid. Skape magi. Jeg elsker stemningen på denne tiden. Levende lys, fyr på peisen, pynt med varme farger. Med ett står vi midt oppi alle avslutningene, og plutselig er ferien der. Denne gangen to uker. Fordelen med jula er i det minste røde dager, og det faktum at min bedre halvdel har mer fri til å være sammen med oss andre. Da finnes det rom til å hvile når behovet er der. Da finnes det rom til å trekke seg vekk når inputsene blir for mange, og kroppen protesterer. Det finnes rom for små kollapser. Når januar kommer trekker jeg et lettelsens sukk; det gikk bra. Jeg er ikke helt nede for telling. Når jeg ser tilbake på tiden før jeg ble «offisielt syk» kan jeg erindre at jeg hver eneste januar kollapset og ble sykemeldt. Ikke fordi jeg på noen måte er perfeksjonist eller jager etter alle «måene», «skullene» og «burdene» i desember. Men rett og slett fordi jula på toppen av arbeidskarriere for meg ikke lot seg kombinere. Nå går det på et vis. Det er godt. Jeg har ingen jobb jeg skal tilbake til i januar. Jeg skal tilbake til boblen.

Ny lading noen uker før nye forventninger. Vinterferie. «Mamma, mamma, hva skal vi? Har vi noen planer?» Njæh… eh.. Altså… Bare det å kle på seg vinterklær medfører at pulsklokka hyler at jeg bør hvile. Å ikke ta det på alvor kan medføre mer tid ute av drift. Mindre tid til å være tilstede. Hvem er hjemme i ferien? Hvem kan vi spille på? Låne andres unger er avlastende. Mine egne krever mindre da. Behovet for et avbrekk fra husets fire vegger er stort, og vi unner oss en liten utflukt, litt mindre enn høstferiens utskeielse. Forhåpentligvis tåler kroppen ett døgn bedre enn to. Det går med et nødskrik. Vi har klart å kare til oss det lille avbrekket, som for andre nærmest er en selvfølge.

Tilbake til bobla. Hvile. Holde balansen. Fungere. Litt.

Påskeferie. Nok et par uker som må fylles med et eller annet, men dog. Her er det også røde dager, fri for min bedre halvdel – og rom for meg til å trekke seg litt unna når behovet melder seg. Det går bra denne gangen også.

Tid for lading igjen. Jeg vet det godt. Sommeren nærmer seg med stormskritt. Så rusher det på; ny runde med avslutninger. Også var vi der igjen. Åtte uker. Twentyfour seven. Min bedre halvdel har tre uker ferie. Jeg har åtte. Åtte uker ferie fra bobla. Åtte uker ferie fra min sårt tiltrengte hvile. Åtte uker med andre rutiner. Åtte uker jeg bare må virke. Kan ikke kollapse. Ikke nå. Vanligvis lever jeg i bobla til både tre og fire på ettermiddagen før jeg kan makte fire, fem, seks timer med de små. Å være en god mamma. Jeg ønsker ikke at «nede for telling» er slik de skal huske mamma’n sin.

Kanskje kan det høres negativt ut. Det er ikke meningen. Dette er den såre realiteten. Et hode som så gjerne skulle gjort så mye mer for de små. Et hode som gjerne skulle dratt på telttur, skogstur, fjelltur, ferietur, eller bare en tur over grensa. Stranda, parker, tivoli, kino, svømmehallen… Men en kropp som ikke spiller på lag. Noe kan vi få til innimellom, men ikke «full pakke»! Det finnes nok av tips der ute for hjemmeferie eller budsjettferie, noe som passer min lommebok sponset av Onkel NAV. Gode, fine tips for en frisk kropp. Men det er ikke gitt at denne kroppen alltid makter selv de minst krevende tipsene. Det er ikke gitt at kroppen makter å være oppreist hver dag, ikke en gang for å spille et spill eller to. Dagene de små forventningsfulle spør «Hva skal vi gjøre i dag, mamma?», de kjennes langt inn i hjerterota. Alle dagene man gjerne skulle fylt med «noe», på lik linje med «alle andre». Men som man ikke makter å fylle med dette «noe», som «alle andre» gjør. Det er ikke gitt at mamma fungerer. Vi gjør det beste ut av det. Slutter å se på «alle andre». Lager gode dager innenfor våre rammer. Lager fine øyeblikk. Vi samler på gode stunder. Det kan vi klare uten topptur eller sydentur. Jeg elsker lukten av sommer, lukten av solvarme og lukten av regn. Jeg elsker lyden av tordenvær som farer forbi, ikke minst magien når uværet slipper. Jeg elsker insektene og blomstene. Jeg elsker de små særegne detaljene for denne årstiden. Jeg elsker å dele alt dette med de små. Å få dem til å finne glede i det nære, de små detaljene. Åtte uker med lekse- og aktivitetsfri gir rom for dette nære, det vi kanskje ikke alltid får plass til i hverdagen. «Se, mamma! En bille! Er den ikke fin?» «Se på regnet! Skynd dere ut! Dans i regnet!» Kalde, våte kropper etter regndans. Kakao og ristet brød. Krype sammen i sofaen foran en film. Fylle bordet med tegne- og hobbysaker. Plukke skatter, samle, lime, lage. Det er ikke så mye som skal til!

Når skolen starter igjen i august skal vi ha samlet mange gode øyeblikk. Gode minner, skrubbsår på knærne, solbrune kropper og bleket hår. Ungene skal ha noe å fortelle om. Og jeg skal puste lettet ut. Det gikk bra i år også. Tilbake til bobla. Holde balansen. Forberede seg på neste runde. Dette klarer vi!