For litt siden flommet mediene over av kommentarer etter at Durek Verrett slapp sin nye bok, «Spirit Hacking: Shamanic keys to reclaim your personal power, transform yourself and light up the world».
Én ting er at prinsessens kjæreste fremstår som en anelse sprø for oss relativt normale, dødelige. En annen er hans uttalelser om kreft.
«…- Når jeg besøker sykehus og jobber med folk med kreft, er alltid det første spørsmålet mitt: «Hvorfor vil du ha denne kreften?» Dette gjør noen folk opprørt, skriver han i boka…
…- Når jeg jobber med barn, og jeg spør hvorfor de vil ha kreft, svarer de meg rett ut: «Fordi jeg ikke ønsker å være her lenger»…
…I boka trekker han også frem et eksempel hvor han spurte en kreftsyk mannlig klient om hvorfor han hadde kreft. «Han trakk på skuldrene, og sa at det var genetisk. Men skyggen hans fortalte meg at det var fordi han hatet jobben sin, og at han følte seg fanget i ekteskapet sitt. Siden hans mentale prosesser var så rotete fra konstant selvpisking, forårsaket det omfattende betennelser, brøt ned celleveggene hans og framsto som kreft, skriver han i boka.»
dagbladet.no
I følge Dagbladet skriver Verrett at vi mennesker kan påvirke kreftsykdom via tankene våre, og en kreftlege uttaler følgende:
«- Dette tror jeg nok er det drøyeste jeg har lest på år og dag. En del av påstandene er jo direkte farlige, og vil i det minste påføre pasientene enda mer lidelse og skyldfølelse.»
For mange ME-syke var interessant å følge debatten om Verrett i mediene. Tankegang a’la Verrett er på ingen måte ukjent for oss. Til tross for at solid forskning peker mot at ME er en alvorlig, multisystemisk, nevroimmunologisk sykdom får ME-syke rett som det er servert at sykdommen skyldes negative tankemønstre, blokkeringer, livsførsel også videre. Det er vel nesten ikke grenser for hva en ME-syk kan få presentert. Og foreldre til ME-syke barn får gjerne beskjed om at de gjør sine barn syke.
« …Han ble frisk fordi han «trente seg selv til å tenke på rett måte». Han ville bli frisk, så da gikk det bra. «Jeg helbredet hele fysiologien min med ordene og tankene mine.»
Og det er nettopp her problemet dukker opp – med hvilke tanker han sprer om sykdom og hva som forårsaker den og hvordan den kan behandles.
Den tradisjonelle medisinen blir beskrevet som korttenkt fordi den ikke behandler roten til ondet. Verrett kan, derimot, få kontakt med de indre organene og kreftsvulstene og få dem til å helbrede seg selv.
Og det hjelper ikke å be eller håpe, man må ha en klippetro på at det er sant at man allerede er helbredet hvis man skal bli frisk. Ingen tvil. Ingen frykt. Vi skaper vår egen virkelighet. Ved å kjempe mot kreften, sørger vi for at den vinner. Kreften får for mye oppmerksomhet, og dermed blir den sterkere.
Han sier det ikke rett ut, men budskapet synes å være at bare Verrett kan lære oss å tenke på en måte som helbreder oss.»
aftenbladet.no
Det har vært sterke reaksjoner i kjølvannet av omtalene. De fleste er vel enige om at vi ikke kan gå løs på kreftsyke med påstander om at endring av tankemønstre vil fjerne kreften, eller at man kan endre fysiologien ved hjelp av tanker og ord. Vi vet at det finnes risikofaktorer som medfører økt kreftfare, for eksempel røyking. Likevel er det vel ikke slik at noen vil påstå at den lungekreftsyke, som har røyket i 40 år, vil kunne bli kreftfri ved hjelp av endrede tanke- eller handlingsmønstre? Gjort er gjort, og spist er spist. Selvfølgelig bør vedkommende slutte å røyke, men det er medisinsk behandling som gjelder når kreften først har satt seg.
En av mine aller fineste, nærmeste i livet, døde for noen år siden av kreft. Hun hadde vært røyker i mange år. Kanskje var det årsaken, kanskje ikke. Det var ingen som stilte spørsmål ved akkurat dét da kreften var et faktum. Det ville jo uansett ikke vært noen vei tilbake! Å påføre noen skam gjør ingenting bedre! Jeg kan ikke få rost helsevesenet og systemet forøvrig nok for den innsatsen som ble satt i gang for at dette skulle gå så bra som mulig. Ingen bebreidelser og skyldspørsmål. Kun behandling, pleie og omsorg.
Ingen betviler at gode tankemønstre kan være hensiktsmessig, noe vi virkelig fikk erfare på den tiden. Med et pågangsmot av en annen verden, en evne til å fokusere på alt godt, og å gjøre det beste ut av alt som kunne gjøres noe godt ut av, levde hun i følge helsevesenet lengre enn mange med så alvorlig spredning. Jeg har mange gode øyeblikk å se tilbake på, tross alvoret som lå som et trykkende lokk over det hele. Jeg er ikke i tvil om at hennes tilnærming til livet var en styrke gjennom en tøff tid. Likevel; kreften hadde rukket å få et alt for godt grep før den ble oppdaget. Den var umulig å fjerne.
«For i boken «Spirit Hacking», som kommer på norsk i slutten av måneden, kan han fortelle at om du får kreft, så er det egentlig din egen feil.
Det er nemlig du selv som ønsker sykdommen, mener sjamanen, som selvsagt kan få deg til å «ombestemme» deg mot betaling, og da er det vel bare et tidsspørsmål før noen også ønsker å anmelde ham etter det som før het kvakksalverloven – nå «lov om alternativ behandling av sykdom».»
nettavisen.no
Uansett hvilke tankemønstre en kreftsyk måtte ha ville det ikke blitt allment akseptert at Hvermannsen, helsevesenet eller andre skulle plumpe ut med hint om at man selv er årsak til egen sykdom, eller påstander om at algepulver, kognitiv atferdsterapi eller yoga ville fjerne sykdommen. (Et annet aspekt er hva som kan bedre situasjonen, og øke livskvaliteten der man er. Uansett hvilken sykdom vi snakker om.) Likeså ville det blitt dårlig tatt i mot dersom foreldre til kreftsyke barn hadde fått beskjed om at deres handlinger hadde påført barnet kreft, og i verste fall blitt truet med barnevernet.
«Hvorfor vil du ha denne kreften?» spør Verrett, et spørsmål som får folk flest til å steile. Hva slags spørsmål er dette å stille? Akkurat som om kreft er noe folk velger! Kreft. MS. Parkinson. Hjerteinfarkt. Alle utløser de sterke følelser. Det er alvorlig. Man blir målløs. Man blir redd. Det er noe skummelt ved slike diagnoser. ME, derimot. Til tross for sykdommens vanvittige kompleksitet og heftige inngripen i den syke – og de pårørendes liv, er det knapt så noen gidder bry seg. Det kan virke som det ligger mellom linjene at hver og en tenker i sitt stille sinn at det handler om vilje og evne.
Da jeg selv ble syk for noen år siden fikk jeg raskt erfare at folk tror og mener veldig mye, folk som ikke lever tett nok innpå til å vite hva de snakker om. «-Det er sammenheng mellom kropp og sjel vet du…» «-Har du prøvd psykolog?» «-Jeg har tro på at alt henger sammen, jeg…». Ja, hva skal man si? Hintene var ganske mange om at dette var selvforskyldt, som om jeg ikke hadde kontroll på mine egne tanke- eller handlingsmønstre. Den gang visste ingen hva det var. Symptombildet tatt i betraktning; Det kunne vært MS. Det kunne vært Parkinsons.
Da jeg etterhvert fikk ME-diagnosen lærte jeg raskt at dette er noe en ikke bør si høyt. Det er ikke grenser for hva ME-syke kan få slengt i trynet, og det uten at noen leer et øyelokk. «Hvorfor vil du ha ME?» er folk blitt spurt av helsepersonell, akkurat som Verrett spør om hvorfor folk vil ha kreft. Forskjellen er at medieomtalen av slike utsagn uteblir når vi snakker om ME. Selv har jeg vært relativt heldig i mine møter med helsevesen og systemet forøvrig, men noen episoder husker jeg godt. For eksempel den første nevrologen jeg var hos. Ved første besøk var situasjonen svært så alvorlig i følge henne. Men ved neste besøk, etter at alle prøver var tatt; «Jeg betviler ikke symptomene dine altså.» Så kjente hun på nakken min, som tilfeldigvis var litt stiv etter en dårlig natt. «Du blir frisk! Det er bare så mye bekymringer. Mye å tenke på vet du. Det blir en lang vei å gå, men du blir bra.» Det hun sa var på ingen måte stygt eller direkte uhøflig, men det var jo ene og alene basert på synsing og antakelser. Hva visste vel hun om mine bekymringer? Selv om kroppen min hadde gått til angrep som om jeg skulle hatt MS var jeg aldri på noe tidspunkt bekymret! Og nakken min har knapt nok vært stiv etter at jeg falt ut av arbeidslivet. Et annet minne er jobbkonsulenten som nærmest jublet da hun hørte jeg hadde ME, og utbrøt «Men så bra! Da blir du jo frisk!!!». Hun hadde nemlig hørt om så mange som hadde blitt frisk fra ME ved hjelp av akupunktur og Lightning Process (LP). En kan jo bare undres hvor hun har fått med seg alle disse historiene. En behandler anbefalte meg også LP, men la raskt ballen død da hun så reaksjonen min. Hun kunne like gjerne anbefalt Sjaman Durek, som mot en klekkelig betaling, kunne lært meg å tenke riktig, for så å hele kroppens fysiologi.
Andre kan fortelle om hvordan de har fått beskjed om at de bare må endre innstilling, – så vil de klare å komme seg i arbeid igjen. Eller om hvordan de får beskjed om at ME er en tullediagnose. Det er vel knapt nok grenser for hva man kan få servert når man har diagnose ME. En pårørende fikk høre følgende da hun møtte en bekjent på butikken; «Jenta di må få skikkelig mat, vet du…» Det er liksom akseptert å si hva man vil til ME-syke, av en eller annen merkelig grunn, basert på hva man synser, mener og tror om både sykdommen og den personen man har foran seg.
«Han ble frisk fordi han «trente seg selv til å tenke på rett måte». Han ville bli frisk, så da gikk det bra.» Det høres absurd ut, ikke sant? Såfremt det ikke dreier seg om «tankevirus» av ulik art. ME-syke blir stadig vekk møtt med holdninger som dette, gjerne med påfølgende kommentarer om hvordan ME-foreningen og ME-miljøet har skadelig effekt på de syke. VG publiserte nylig en sak om helbredelse av homofili. Flere ME-syke kan fortelle at de kjenner seg igjen, dog gjelder det «helbredelse» av ME, og i en litt annen innpakning.
For det skjer igjen og igjen. I sosiale medier, i ukeblader, i aviser. I virkeligheten. De der ute som påstår du kan bli frisk bare du tenker riktig. De der ute som indirekte sier at nøkkelen ene og alene ligger hos deg selv. De der ute som mener foreldre er skyld i sine barns sykdom. De der ute som tjener store penger på andre menneskers ulykke. De der ute som går over lik for ikke å tape ansikt.
Hva gjør ME så unik at det er lov for enhver å si hva man vil? Er det egentlig greit å spy ut kommentarer til ME-syke (eller andre for den saks skyld) om kroppens sammenhenger, underforstått «Du kan takke deg selv». Ville du sagt det samme til en kreftsyk? Er det innafor at selvutnevnte guruer kan opptre på «Sjaman-Durek-vis», og påstå at de sitter på løsningen på medisinske problemer?
Mange medier har hatt fokus på sensasjonshistorier, framfor realitetssjekk, og ME-syke blir stadig vekk pepret med synsing og mening fra de som har hørt om noen som har lest om noen som har gjort slik og sånn. Sensasjonshistoriene skaper et urealistisk bilde på en virkelighet som er blodig alvor for veldig mange. Noe som igjen skaper store problemer for de syke i møte med «apparatet», som også har fått med seg disse historiene.
Jeg drømmer om at noen «oppe i systemet» våkner opp, og roper høyt i ME-saken, slik kreftlegen uttalte seg: «- Dette tror jeg nok er det drøyeste jeg har lest på år og dag. En del av påstandene er jo direkte farlige, og vil i det minste påføre pasientene enda mer lidelse og skyldfølelse.»
Jeg drømmer om at noen i nærmeste fremtid kommer til å skrive som Aftenbladet, når den neste sensasjonshistorien dukker opp: «Og det er nettopp her problemet dukker opp – med hvilke tanker han sprer om sykdom og hva som forårsaker den og hvordan den kan behandles.»
Når er det greit å komme med utsagn som insinuerer at den enkelte er skyld i egen sykdom? Eller er det egentlig greit i det hele tatt? Hvorfor roper ingen høyt for ME-syke? Hvor blir det av avisoverskriftene som forteller om hvordan ME-syke påføres skam og skyldfølelse av ulike aktører? De aller sykeste blir sammenlignet med terminale kreftpasienter. Likevel er det knapt noen som hører om dem, eller står opp for dem.
Jeg gleder meg til den dagen vi kan rose helsevesenet og systemet forøvrig for å sette i gang en innsats for at det skal gå så bra som mulig for ME-syke, slik jeg opplevde da min nære, kjære fikk kreft. Uten bebreidelser og skyldspørsmål. Kun behandling, pleie og omsorg.
Og til deg som ønsker å vrenge ut av deg at dette handler om at ME-syke ikke tar ansvar for egen helse. SLUTT!!! Det er ikke for mye forlangt for syke mennesker å be om å bli møtt med respekt. Det er ikke for mye forlangt at syke mennesker ønsker behandling, pleie og omsorg, uten å bli møtt med bebreidelser og skyldspørsmål. Det betyr ikke at ME-syke passivt legger seg ned, og venter på en pille, slik mange liker å si om denne pasientgruppen. ME-syke er fullt klar over «sammenhengen mellom kropp og sjel». ME-syke vet at det ene påvirker det andre, enten det er mentale prosesser, kosthold eller andre faktorer. ME-syke prøver og feiler, faller, reiser seg igjen så langt det går, og prøver og feiler igjen og igjen. Når ME-syke, eller pårørende for den saks skyld, roper varsku om metoder som for mange forverrer – så handler det ikke om vrangvilje eller trangsynthet. ME-syke tar ansvar! Jeg har skrevet om det før, og jeg kommer til å skrive om det igjen. Men det hadde vært fint å fått med flere på laget!
Mens jeg arbeidet med denne teksten publiserte bloggeren melivet Alvorlig syke pasienter må tro mer, tro bedre!
Det er ingen som sier opp i protest når leger og NAV anbefaler konversjonsterapi som behandling mot alvorlig sykdom. Det blir heller ingen store oppslag i media når helsevesenet anbefaler sjamanisme til syke barn og unge. Pasientene må tro mer, og tro bedre.
melivet.com
Diplodokus 
💙👏👏
LikerLiker