Norge i festrus

«Norge i festrus etter 561 dager med korona» står det med fete typer på NRKs nettside. Hurra!!! Endelig åpner Norge igjen! Vi kan sprette champagnen og klemme igjen. Endelig kan vi reise, dra på fest, kino og konserter, shoppe, gå ut og spise, ta en tur ut på byen for en real fest… Dette blir bra! 

For de fleste. 

Enkelte av oss har knapt merket at landet har vært “stengt”. Lockdown medførte knapt noen forskjell. Restriksjoner har vi ikke merket mye til. Forandringen nå blir ikke stor. Annet enn at vi igjen kan merke forskjellen mellom oss og dem. Igjen skal sosiale medier fylles med hyggelige saker som vitner om forskjellen. Livet slik det en gang var, men som det ikke lengre er. Det har forsåvidt vært tendenser siden i sommer. Da hele Norge plutselig skulle reise. I hele Norge. Toppturer, campingplasser, fornøyelsesparker, utkikksposter. Til og med mellom trærne på fjellet eller stranda. Alt har vært tjåka fullt. Kø. Kø. Kø. 

Lockdown medførte et ørlite innblikk for majoriteten i hvordan det er å ikke “gjøre noe”. Sånn bortsett fra at friske folk har kropper som fungerer – og faktisk har krefter til å få gjort noe hjemme i det minste. (De kunne jo prøvd å være hjemme uke etter uke, år etter år, med en kropp som ikke makter baking og oppussing, eller å holde heimen i akseptabel orden… Kombinert med en god dose smerter og andre morsomheter) Det bitte lille innblikket forsvant som dugg for solen i øyeblikket lockdown var over. Javisst har det vært trist og leit og ille for folk med alle restriksjonene, og etterhvert som ting har åpnet har forståelig nok massene stimet om enhver mulighet for action utenfor egen dør. 

Det er ikke rare greiene jeg er ute på. Det er over et år siden sist jeg var i sosialt lag, med unntak av en og annen liten prat over en tilfeldig kaffekopp. Delvis på grunn av korona. Delvis muligens på grunn av at man etterhvert blir glemt(?) av dem som pleide å huske på en. Men mest på grunn av en kropp som setter store begrensninger. Har såvidt klart å komme meg ut på ting et par ganger i sommer, men folkemassene har gjort at vi har valgt det meste være. Jeg har blandede følelser med tanke på gjenåpning. Det er sårt å være vitne til alt det normale. Men samtidig gleder jeg meg til jeg kanskje har litt krefter til å være med familien ut på noe igjen. Uten å stå i kø, gå i kø, se i kø, gjøre i kø, spise i kø. Det skal bli godt! Og siden jeg ikke unner noen min hverdag velger jeg å glede meg over at hverdagen går tilbake til normalen for de fleste. Kos dere!!! 

Men til slutt en liten bønn: Nå når samfunnet åpner opp igjen: ikke glem oss som ikke kommer tilbake til normalen, enten det er liten eller stor. Spør gjerne om vi vil være med på ting, selv om vi kanskje har takket nei tidligere. Stikk gjerne innom. Send en hilsen. Slike små ting betyr så utrolig mye mer enn du tror!

Forglem meg ei

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s