I går slo det ned som et lyn i meg: -Oi, 17. mai STRAKS! Her er INGENTING forberedt!

Mens hele landet står på hue i forberedelser lever vi vårt sakte liv innenfor tomtegrensa vår. Det er sårt når mediene, både sosiale- og «ikke sosiale», fylles med påminnelser om vårt annerledes liv. Ikke lenger bare en av de voksne i familien, -det kan vi fint leve med. Men nå også en av dem som skulle vært ute og gått i tog, veiva med flagg og ropt av full hals. Det skulle vært is, pølser og brus til det omtrent rant over. Det skulle vært potetløp, kastekonkurranser, lek og moro.

Bursdager, hyttepåske og bisettelse for en nær har måtte bli stått over i det siste. Sannsynligvis også konfirmasjon i familien om noen dager. Hvordan blir det med Norges festdag? Her er ingen penklær kjøpt inn, for vi vet ikke om det blir bruk for dem. Ikke har det vært krefter til å være med å prøve heller. Blir det en liten tur ut, kanskje en is og en brus sammen med klassen? Holder kreftene til å spise god mat sammen hjemme etterpå? Og om vi er så heldige at det går bra, hva blir kostnaden? Hvor mange dager nede for telling kan vi regne med etterpå?

Vi er gode på å gjøre det beste ut av det meste, men jeg må innrømme at når landet er i kollektiv festrus, så kjenner vi litt ekstra på utenforskapet vi ufrivillig er havnet i.

Varme tanker sendes til alle dere der ute som også kjenner på dette utenforskapet på slike dager! Dere er ikke alene, selv om det sikkert føles slik!