Psykisk

Dette essayet ble skrevet av Christine Koht i A-magasinet 03.02.06.

Det er psykisk

Ti mot en på at du har hørt setningen i tittelen nylig. Som reaksjon på en eller annen forkjølelse eller ryggsmerter. Særlig hvis den det gjaldt ikke var til stede. Selv har jeg hørt bekkenløsning erklært som «psykisk».

Altså er det ikke rart at mine hovne mandler oftere tilskrives dette psykiske enn selve det faktum at jeg røyker. Jeg har i andres øyne hatt psykiske ryggsmerter og psykisk omgangssyke, stiv psykisk nakke, psykisk matforgiftning og selvsagt psykisk hodepine. En gang forstuet jeg til og med foten på en psykisk måte, men det var riktignok ifølge en veldig underlig terapeut jeg gikk til.

Selvsagt vet jeg som alle andre at fysisk sykdom godt kan skyldes stress og sånn sett være psykisk. Ikke desto mindre har det bedreviterske uttrykket så liten verdi at det bør pælmes i søpla. For det er helt tomt for innhold. Stort sett har man jo slett ikke peiling på sjelslivet til den som omtales. Og folk som får høre at influensaen eller morgenkvalmen er psykisk, lyser ikke akkurat opp over en velkommen, splitter ny innsikt. «Å, er det psykisk! Nå skjønner endelig!».

Det er som regel ikke hjelpsomt ment heller. Andre menneskers sykdom og smerter er nemlig ganske brysomme. De er beklemmende å ikke kunne gjøre noe med dem. Og de medfører ofte ekstra belastninger på en selv, mer jobb, tvungen omtanke. Derfor er det gjerne en hel del uuttalt sinne rundt andres sykdom, særlig hvis den er varig. Og for tiden fungerer «det er psykisk» både som en merkelig universal-forklaring på nesten alle lidelser ? og som et lite, moralistisk stikk.

For balanserte mennesker har jo ikke sjelelige lidelser i det hele tatt, og i hvert fall ikke slike som bare sniker seg frem under dekke av fysisk sykdom. Den som har et psykisk problem som er så ubearbeidet at det gir seg utslag i forkjølelse, er sørgelig umoden. I alle fall i forhold til dem som ikke har psykisk høysnue.

Alle vet at kropp og sjel henger sammen. Og de fleste tror at sjela er viktigst. Det er nemlig kjempesjelden noen finner på å gjøre det omvendte: Å forklare et sjelelig problem med fysikk. Det er selvsagt fullt mulig. Folk som er deprimerte, for eksempel, beveger seg ofte for lite og kvikner gjerne til av litt trim. Altså kunne man om depresjoner si «det er fysisk», og nikke overlegent vitende.

Men «det er psykisk» er så populært fordi frasen passer tidens terapeutisk kultur og dertil den gamle, kristne forestillingen at sjela er mye dypere og viktigere enn kroppen. Skjønt, den som har hatt mye kroppslig smerte, vet godt at det påvirker sjelelivet. Man blir sliten av det. Kort i lunta. Lei seg. Ukonsentrert. Er de store nok, blir man rett og slett gal. Psyken kommer ikke alltid først, selv om de fleste av oss plasserer sjela «inni» kroppen.

Altså: Neste gang du har lyst til å si «det er psykisk», så hold smella. Og om du vil være original, så prøv deg med fysikk som forklaring på naboens maveknip. Folk kommer til å synes du er skikkelig sær.»

Det kan da umulig være virkelig!

Jeg tenker stadig vekk at dette må være feil. Det er for dumt til at det kan være sant! Psykosomatikerne enes jo om at det sitter mellom øra. At man har tillært seg en adferd som er vond å kvitte seg med. Kan det være at de har rett? -Det har kanskje rett og slett blitt behagelig å være så slapp? 

Gang på gang må jeg teste ut. Finne ut om jeg bare har vondt i vilja, har negative tanker, feil tankemønstre…

Så velger jeg å strekke strikken. Hvor langt går den før den sprekker? Jeg MÅ jo bare prøve! Jeg skal bare… Også skal jeg bare…  Også bare litt til. Det kan gå bra den ene dagen. Den neste også. Og den etter der. For jeg må innrømme at det føles mer behagelig å faktisk kunne gjøre noe, bidra, være med. 

Som julekvelden på kjerringa kommer det like plutselig hver gang. Total kræsj. Eller kanskje det ikke var så plutselig. Hvor mange signaler er blitt oversett underveis? Burde jeg lukte lunta da jeg måtte holde meg fast i bordkanten fordi tilværelsen føltes som livet på bøljane blå? Kanskje hodepinen jeg kverket med paracet etter paracet egentlig prøvde å si noe? Kan det være at 15 timers «natt» ikke er normalt?

En kan gjerne kalle det «behagelig» å leve et rolig liv. Når man overlater husarbeidet til andre, velger senga gang på gang fordi kroppen ikke makter å være oppreist – og sofaen ikke gir nok hvile. Når man sender barna med alle andre, fordi man ikke klarer å aktivisere dem selv.  Alternativet til dette «behagelige» er total kollaps. Hvor mye kan jeg ofre? 

Jeg kan komme langt med vilje, men det er ikke den det står på. Tror jeg. 

Lykke

Jeg var på et mestringskurs for en tid tilbake. Vi fikk spørsmål om for eksempel det å gå til postkassa kunne være en form for trening. «Nei» kom det kontant fra hun som satt ved siden av meg. «Jo» kom det fra meg. Det høres kanskje patetisk ut. For ærlig talt, hæ? Trening å gå til postkassa? Seriøst? Ja. Da jeg var på det sykeste klarte jeg knapt nok å komme meg på do. Jeg husker ennå gleden ved å klare å gå til postkassa da jeg ble i stand til det. Skal sies at jeg må gå forbi nabohuset, men likevel. For meg var det trening nok. Og en enorm lykke å kjenne på at det igjen var mulig å gå de skrittene uten å at kroppen klappet sammen.

For de fleste er det en selvfølge å gjøre slike dagligdagse ting, det være seg hente posten, gå ut med søpla, hente seg et glass vann når man er tørst… Når man har vært alvorlig syk kan man finne glede i å mestre slike små ting. Perspektivene forandres.

Lykke for meg kan være så mangt: 

– Å stoppe opp i hverdagen, snuse og sense, se hvordan barna utvikler seg til å bli flotte personligheter med ulike egenskaper

– Å klare å gå en liten tur i skogen, sitte på en stein med en kopp kaffe i ene hånda, kamera i den andre, og bare kjenne på det å være til 

– Rosen som springer ut i hagen

– Å få en god klem

– Mine elskede pusekatter, som passer på meg når jeg trenger det mest

– Kaffekoppen i hånda mens jeg titter på fuglene gjennom vinduet

– Å treffe andre

– Å le 

For noen kan sosiale medier være en kilde til sorg. Bildet av andres liv, som perfekt, aktivt, spennende… Tilsynelatende i kontrast til ens eget liv. 

Vel… Jeg finner en glede i disse små innblikkene i andres liv, vel vitende om at de også har sine ting. Hun som har fått seg kjæreste, familien som har vært på ferie, barna i akebakken… For er det ikke hyggelig å se at andre har det bra da? Små glimt av ulike hverdagsøyeblikk, en kilde til håp og drømmer. Fargeklatter som krydrer dagene man er bundet til horisontalen. Kanskje et lite reisebrev fra et spennende reisemål, så utrolig mye mer stas fra noen jeg kjenner – enn fra en eller annen artikkel i et magasin. 

Takk til dere som gir et smil, en klem, deler små glimt, dere som får meg til å le. Men også en stor takk til dere som deler ting som finnes i andre enden av skalaen. Det setter ting i perspektiv, og gir viktige påminnelser om at livet ikke bare er en rosa sky. Hadde jeg kunne kjenne på en slik lykke dersom alt var rosenrødt til enhver tid? 

Hva er lykke for deg? 

 

 

SONY DSC

Hei du!

Hei du, du som dreit på draget her om dagen… Ja, DU ja! Du som lurte på om jeg var til noen form for behandling, hvorpå jeg svarte at per i dag finnes det ingen behandling med dokumentert effekt for ME. Og du svarte at du visste om et par ting, som riktignok krevde litt økonomi. Jeg, dumme, dumme meg… Burde ha sett det komme, men nysgjerrigheten ble pirret. – Åh? Hva da? Med et smil kunne du fortelle at du visste om mange som var blitt bedre av både lightning process og akupunktur. -Yey! Takk! Da har vi jo løst problemet med ME da! Fantastisk! Hurra!!! Litt snodig at ikke det offentlige dekker slik behandling da, at det ikke er godkjent på noe som helst vis. For tenk så mange skattepenger vi kunne spart dersom dette var løsningen!!!

Jeg foreslår at du ringer ME forskerne, og forteller dem om løsningen på problemet. For det forskes på mange sider av ME. I Norge har vi faktisk noen av de beste: Katarina Lien forsker på økt melkesyreproduksjon hos MEpasienter. Mens Fluge og Mella mener at det foreligger feil i MEpasienters energiomsetning, og forsker på kreftmedisin mot ME. Forskere i Japan mener de har bevis på nevrologisk inflammasjon hos MEpasienter. Det er funnet hvite flekker på hjernen hos MEpasienter, og ved obduksjon er det funnet spor av inflammasjon i nervesystemet hos avdøde MEpasienter. Men dette er vel streng tatt uinteressant siden både lightning process (les: «hjernevask») og akupunktur tydeligvis er løsningen.

Jeg kjente det ble vanskelig å smile, men jeg prøvde så godt jeg kunne. – Åh? Vet du egentlig hva lightning process er? Jeg husker ikke hva du svarte. Tror egentlig ikke du hadde noe godt svar. Men det jeg husker er at situasjonen ble veldig, veldig klein. Stol på at jeg kan «litt» mer om ME enn deg. Kan det være at jeg også har fattet interesse for hva som kan gjøre livet mitt bedre? Ikke minst hva som IKKE er bra?

Problemet er at DU sitter i en posisjon som gjør at JEG bør holde kjeft i fare for å virke negativ hvis jeg sier det jeg mener.

Jeg har ikke vært syk veldig lenge, men lenge nok til å forstå at jeg ikke bør fortelle at jeg har fått diagnose ME. Noen påstår at dette er en motediagnose, noe folk ønsker. En fin hvilepute for de late. En unnskyldning for å slippe å jobbe. Det påstås at enkelte har angst for å røre seg. Det sitter iallefall mellom øra, det er heeeeelt klart! Eller?

Vet du, jeg er drittlei av å få servert slikt bullshit! Jeg tør ikke tenke på hva mine MEdsyke har gått gjennom og måtte tåle i årevis! Vet du egentlig hvor skoen trykker når du ikke har hatt den på selv? Hva med å vise litt respekt for noe som foreløpig er litt ukjent. Hva med å la ukebladene og hallelujahistoriene ligge, og heller lese seg opp på forskning hvis du absolutt må komme med forslag.

Når du forteller noen at Lightning Process er løsningen – ja, da forteller du samtidig at det hele sitter mellom øra. Du forteller at den enkelte sitter med løsningen til å bli frisk selv. Kort fortalt handler Lightning Process om å fortelle seg selv at man er frisk, å neglisjere et hvert symptom som måtte dukke opp, å tøye sine grenser. En har ikke ME, en gjør ME. En har ikke hodepine, en gjør hodepine. Så takk til deg, du som mener at jeg gjør meg selv syk. Jeg har selvfølgelig valgt å være ute av drift i to år. Jeg har selvfølgelig valgt isolasjon fra jobb, venner, aktiviteter. Jeg velger å la hus og hjem forfalle, og så klart jeg velger å være hjemme når resten av familien drar på ski- eller sykkeltur. For det er jo det du insinuerer. Du som sitter på nøkkelen til ME»gåten», som tydeligvis ikke er noen gåte likevel. Tenk for noen valg de har tatt, de som ligger på mørke rom, i samme positur – år etter år. De som må få næring gjennom sonde, fordi de ikke lengre klarer å spise. De som må ha på øreklokker fordi de ikke tåler lyd. De som må pleies av sine kjære, fordi helsevesenet ikke «har plass» til ME pasienter. De kan jo ikke være riktig kloke?

Jeg kan godt forstå at folk tror og mener mye. Når våre hjerner blir proppet fulle av det media velger å vinkle på. Når sterke krefter, med store økonomiske interesser, klarer å pushe gjennom fantastiske historier om enkle løsninger. Spesielt det faktumet at det er blitt brukt ulike sett med diagnosekriterier for å diagnostisere ME, hvorav to av de er så vide, at de omtrent kan innbefatte Hvermansen. Når leger har kalt både utbrenthet og depresjon for ME. Da er det ikke rart at det eksisterer mye fordommer og antakelser.

«Den anslåtte forekomsten av ME varierer veldig pga navnestrid, årsaksstrid, og ulike diagnosekriterier. Ett miljø sier at alle som har en eller annen slags utmattelse kan få ME/CFS-diagnose. Ett miljø vil heller snevre det inn.
Oxford-kriteriene er svært vide, og bruker vi disse har 2,5 % av befolkningen CFS/ME. Bruker vi derimot Canada-kriteriene, er forekomsten nede i 0,2-0,4 %. Dette blir problematisk når noen forsker på den store gruppen, og overfører ideer og teorier og tanker til den lille Canadakriterie-gruppen.»

Kilde: https://fryvil.com/2016/11/16/katarina-lien-i-drammen/  

Min konklusjon; du er herved unnskyldt! Men vær så snill og sette deg mer inn i tingenes tilstand før du uttaler deg. I beste fall kan du virke klønete. I verste fall er dine anbefalinger direkte krenkende. Hvis du virkelig er interessert, les gjerne litt på linkene under.


Her er en litt informasjon om ME: 

«Selv om det ikke finnes en enkelt sykdomsmarkør for ME, finnes det godt med andre bevis: Nærmere 5000 vitenskapelige studier viser avvik på en rekke tester og biologiske funksjoner. Til avisen beskriver Komaroff ME som en «lavintensiv krig»  – innledet med en vanlig infeksjon som aldri går over, blir det som om immunsystemet plutselig hekter seg opp og fortsetter å angripe. Det er som om noe (kanskje forårsaket av en slags genetisk mutasjon) setter i gang en konstant reaksjon som påvirker immunsystemet, metabolismen, det autonome hjernesystemet og hjernen.»  Kilde: http://www.serendipitycat.no/2011/09/06/prof-komaroff-de-fleste-me-pasienter-er-syke-livet-ut-men-vi-haper-a-finne-en-kur/

https://melivet.com/2017/11/14/me-er-en-fysisk-sykdom/

Her er noen interessante linker om den berømte Lightning Process:

Tjomlid har satt seg grundig inn i sakene: https://tjomlid.com/2010/07/13/en-analyse-av-the-phil-parker-lightning-process/

NIFAB (Nasjonalt forskningssenter innen komplementær og alternativ medisin) har sendt inn varsel til helsemyndighetene: http://nifab.no/behandlingsformer/lightning_process

Venke Midtlien stiller spørsmål om LP kan forsvares som behandling mot ME:  https://www.dagensmedisin.no/artikler/2015/05/18/kan-lp-forsvares-som-me-behandling

https://melivet.com/2016/12/15/ble-kastet-ut-av-me-pasient-kurset-lightning-prosess-med-live-landmark/

https://melivet.com/2015/05/26/lightning-process-mangler-evidens/

Alvorlige saker og galgenhumor

-Dette er jo alvorlige saker… Nevrologen så på meg med et blikk som ikke akkurat kvalifiserte til munterhetsprisen. Til nå hadde jeg smilt, og fjaset bort alle symptomene jeg fortalte om, ikke så rent få faktisk. – De fleste ville vel ringt legevakta asap dersom de mista følelsen i venstre sia, hadde jeg humret. – Eller dersom ene øyelokket begynte å henge. Du vet, det blir liksom en vane med nye ubehageligheter… Jeg lo godt da jeg fortalte om en episode hvor jeg kollapset med støvsugeren. Kunsten å overleve dagene som kronisk syk handler om å ha med seg en god dose galgenhumor.

En dag jeg våknet, og følte meg noenlunde, gikk jeg på med liv og lyst. Støvsugde bit for bit av stua mens svetten silte og kroppen skalv mer og mer. Til slutt flata jeg ut på gulvet. Du vet, slik som dyreskinn på film, gapende, måpende. Armer og ben rett ut. Hadde det ikke vært for skjelvingene ville man trodd at undertegnede var en del av interiøret. Tårene rant. Nok en nedtur hvor kroppen fortalte meg hvem som setter grenser her i gården. Men så plutselig: Der! Midt under sofaen, – hva spottet mitt tårevåte øye? En liten uåpnet pakke med tre fruktkarameller! Med armer som ristet som aspeløv klarte jeg å dra fram skatten, jeg slepte meg opp i sofaen, og klarte såvidt å åpne pakken med skjelvende hender, før jeg stappet karamellene i munnen, en etter en. For en nytelse! For en lykke! Sendte påfølgende sms til min bedre halvdel: «Jeg har kollapset. Fant godteri. Trenger mer!» Og mannen er jo ikke verre å be enn at han kom hjem med en stor pose smågodt. 

Men så… tilbake til nevrologen. Hun lo ikke av historien min. Alvorlige saker?! Hæ? Med henvisning til spinalpunksjon og MR av både hode og rygg ble jeg sendt hjem, med beskjed om ny time når dette var gjennomført. 

Etter et par år inn og ut av sykehus og spesialister vet jeg at ting tar tid. TTT!!! Jeg sender min elskede mormor-engel, høyt der oppe, en takk og hyllest for at jeg er utstyrt med et tankesett som gjør at jeg ikke lar meg vippe av pinnen. For hva gjør du når det tar måneder fra den ene undersøkelsen til den andre, til du får svar… Når du har fått beskjed om at det er «alvorlige saker». En kan velge å la seg dra ned i en avgrunn, med tro på at en skal pines til døde. Eller en kan velge å spørre seg selv – Hva er definisjonen på alvorlig? 

For når er det egentlig alvorlig? Er «alvorlig» synonymt med «dødelig»? Eller er «alvorlig» det samme som «arbeidsufør». 

Jeg bestemte meg for at ja, jeg skal jo dø. En gang. Ikke av dette. Det var jo ikke slik at i det øyeblikket hun kalte situasjonen alvorlig, så ble jeg akutt sykere. Det var faktisk bare å fortsette med prosjekt «Livet». 

Vel fire måneder senere, etter møtet hvor jeg ble fortalt at det er alvorlig, kom jeg ut fra legen med diagnose ME. Alvorlig? Tja.. Vel vitende om de mange som er låst til sine hjem, pleietrengende, «allergiske» mot impulser, uten kontakt med omverdenen – fordi det er for utmattende, vil jeg si at det ER alvorlig. Jeg er av de heldige, en av de som fungerer. Litt. Nå.

Hva morgendagen bringer vites ikke. For ME er en lumsk sykdom som lever sitt eget liv. Fra dag til dag, time til time. Jeg har lært viktigheten av å lytte til kroppen, og forsøker så godt det går å leve innenfor mine grenser. Så kanskje jeg slipper at det blir for alvorlig. Noe som er viktig for meg er å fokusere på alt som er godt, det være seg fine øyeblikk, hverdagsmagi, humor. Man kan le av mye. Som når man kollapser med støvsugeren, og en skatt under sofaen redder hele dagen. 

 

 

Velkommen til min lille boble

 


 

Denne siden ble opprettet for lenge siden, med idé om å skrive ned rare tanker og refleksjoner, ikke minst humor og humør. For det har jeg mye av! Med familieliv og tidsklemme ble det liksom bare med tankene og noen notater. Til nå. Livet er forandret, og like så det jeg kommer til å skrive om. Her kommer en aldri så liten start. 

 


 

Senhøsten 2015 begynte jeg å bli syk. Veldig syk. Sakte, men sikkert, føltes det som kroppen gikk til angrep. Bit for bit ble omtrent hele kroppen rammet på ulike vis. Jeg har vært inn og ut av sykehus, sjekket snart det som sjekkes kan. Ingen store funn. Men kroppen er ikke frisk. Sånn er det bare. Takk og pris er jeg på bena igjen, iallefall til en viss grad, jeg kan prate og le, og jeg ser vel egentlig relativt frisk ut. (Iallfall om du ikke har sett meg på mine dårlige dager) Jeg møter hver dag med et smil, og tar livet som det kommer. Lykkelig for å bo i et land, hvor man faktisk KAN være syk uten å gå til grunne. 

Det å være syk i seg selv har ikke vært så vanskelig. For meg, vel å merke. Det er ikke til å komme bort fra at en familie på fire blir påvirket når den ene av to voksne blir satt ut av drift! Men når man står i det er det liksom ikke så mye annet å gjøre enn å henge med på karusellen, og håpe og tro det beste. En havner liksom i sin egen lille boble. 

Noe som tidvis kan være utfordrende er å takle alle velmenende, (og kanskje noen ikke fullt så velmenende?), kommentarer og antakelser. «Det er sammenheng mellom kropp og sjel vet du», «Jasså ja, så du klarer dèt ja!», «Jeg er også sliten av og til, så dette kjenner jeg meg igjen i», «Du har ikke prøvd psykolog da?», «Du må bare komme deg ut litt, vet du». 

Jeg kan ikke la være å undre over hvordan enkelte kan komme med slike kommentarer når en forteller om symptomer de fleste ville ringt legevakta for dersom de plutselig oppsto. Hva hadde du gjort om den ene siden av ansiktet plutselig begynte å henge? Hadde du ringt psykolog fordi du mista følelsen i benet? Hadde du gått tur i skogen om du holdt på å svime av ved å gå ut av senga? Hadde du syntes det var festlig dersom du en dag ikke klarte å se forskjellen på bokstavene ø og æ, Eller dersom kroppen din begynte å riste som om du hadde Parkinsons av de minste ting. Jeg velger å tro at det handler om uvitenhet, mangel på noe annet å komme med, usikkerhet, klønete forsøk på bidra – når en først har ramla ut på glattisen med «Hei, hvordan går det?». 

Så tenker jeg at jeg kan takke meg selv. For jeg kan være forferdelig dårlig på å svare for meg. I perioder mister jeg kontrollen over ordene. Jeg klarer ikke alltid gjengi informasjon med god sammenheng, jeg klarer ikke finne ordene jeg vil, jeg mister viktige elementer i det jeg forteller. Men jeg VIL så gjerne fortelle. Ikke for at du skal synes synd på meg. For det er det ikke. Men vil at du skal forstå. Forstå at selv usynlige ting kan være alvorlige. Forstå at det kan være grunner til at de med usynlige sykdommer ikke alltid kan stille opp eller være i arbeid. Selv om de kan se tilsynelatende bra ut. Hvorfor noen ikke gjør sånn eller sånn, men sånn. Forstå at kanskje ikke DU vet bedre. 

Hvorfor er det så viktig for meg å skape forståelse? Mange kronisk syke kjenner på følelsen av å bli sett ned på, at folk «prater», at man ikke blir trodd, at folk tror en overdriver. Jeg har en drøm om at folk bryr seg OM, og ikke MED. At folk snakker MED og ikke OM. (Ser du forskjellen?) Jeg er verken ute etter trøst eller sympati. Kun forståelse, eller iallefall respekt for de som lever med kronisk sykdom. At ting ikke nødvendigvis synes utenpå. Dersom du er bekymra for om naboen urettmessig mottar trygd, fordi du har observert vedkommende ute med gressklipperen, ta et par runder med deg sjøl. Eller om du har sett den sykemeldte kollegaen din smile en gang for mye, eller lagt ut noe koselig på sosiale medier. Jeg vil minne om at du sannsynligvis ikke vet hele sannheten.

Bloggen blir et sted hvor jeg kan få utløp for humor, frustrasjoner og informasjon. For vi alle har et behov for å ventilere av og til. Jeg føler av og til at jeg bobler over av ord som ikke får kommet ut. For å unngå at hodet eksploderer vil jeg her gi utløp for gleder og sorger, det som er gøy, det som ikke er fullt så gøy.

Kanskje du stiller spørsmål ved hvordan jeg kan skrive med denne tilstanden? Dagene er uforutsigbare, med variasjoner fra time til time,men jeg har alltids noen tanker på lager. Jeg lagrer fortløpende aktuelle nettsider og notater på telefonen, og bruker lang tid for å skrive et innlegg. Bit for bit. Tankene som skrives er gjerne tenkt og tygget på i lang tid. Håper å kunne dele noe som kan være nyttig for noen. Iallefall er det godt for meg å tømme hodet.