Jeg er inne i mitt niende år med ME, en sykdom som har tatt fra meg livet slik jeg kjente det, og som har lært meg mye på både godt og vondt. Underveis er jeg også blitt pårørende til en yngre med ME, noe som ikke har minsket det som skulle bli et glødende engasjement … Fortsett ME – og et håp som er i ferd med å svinne hen
pårørende
Sår realitet
Livet skulle være nokså greit nå egentlig. Hadde det ikke vært for at det utenkelige skulle skje. Ikke bare én i familien med ME, men to! En stor og en liten. Hva er oddsen?