I gangen står et par sko. De har stått der i lang tid. I dag er de brukt for første gang siden vi anskaffet dem. En liten kropp har vokst masse. Ut for første gang på to og en halv måned. Ny størrelse. Plutselig en størrelse forbi min egen. Ikke sko til barn, men sko til ungdom. 

En kropp som stort sett er for syk til å forlate huset har ikke krefter til å reise på handletur for å kjøpe sko som kanskje aldri blir brukt. Alt for lenge har alt for små sko blitt presset på de få gangene det har vært behov. Takket være sosiale medier fikk vi tak noen fine brukte til en rimelig penge. Ville de noen gang bli brukt hos oss? I dag skjedde det altså! 

Tenk at et par sko kan få en så stor betydning. Stort øyeblikk! Varm om hjertet, tårer i øyekroken. Skoene fikk luftet seg. En liten, som ikke er så liten lengre. Føtter større en mors. Stjerner i øynene. Ut. Frisk luft. Roser i kinnene. 

Et par timer senere. Nede for telling. Svimmel, kvalm, en annen rødfarge i kinnene. Den typen man får når man har feber. Blek som et laken, men med hissig røde kinn samtidig. Hvor lenge vil det vare denne gangen? Forhåpentligvis ikke verre enn at litt deltakelse i julefeiringen er innen rekkevidde. Vi tror. Vi håper.

Men skoene fikk luftet seg i dag. Og det fikk også skoenes eier. Med skinnende øyne, og et smil som gikk fra øre til øre. Vi er ikke kravstore. «I’m dreaming of a white Christmas» synger Bing Crosby. I dag snuste vi inn den hvite julens magi. Øyeblikkene vi samlet, fra skoene var på, til en ørliten stund ute i snø som lavet ned, kommer vi til å bære med oss lenge.

Dette blir en god jul!