Beklager til de som måtte føle seg støtt av overskriften. Men det er sånn jeg føler det, - med en viss dose ironi. Tittelen på boka til Ari Behn innhenter meg igjen og igjen, dog med en liten vri. Jeg ligger her flatt. Igjen har kroppen kapitulert. Oppreist betyr puls på nivå med hardtrening, og … Fortsett Frisk som faen
sykdom
Etterpåklokskap
I det jeg begynner å skrive på dette innlegget er det nøyaktig ti måneder siden jeg delte et innlegg om bedring. En kan trygt si at 2023 ble et spesielt år. Over tid ble jeg bedre og bedre, og hadde den friskeste perioden jeg har opplevd etter at kroppen kollapset i slutten av 2015. Ikke … Fortsett Etterpåklokskap
ME – og et håp som er i ferd med å svinne hen
Jeg er inne i mitt niende år med ME, en sykdom som har tatt fra meg livet slik jeg kjente det, og som har lært meg mye på både godt og vondt. Underveis er jeg også blitt pårørende til en yngre med ME, noe som ikke har minsket det som skulle bli et glødende engasjement … Fortsett ME – og et håp som er i ferd med å svinne hen
Ikke helt typisk
-Sykdomsbildet er ikke helt typisk, sa legen på ME-senteret. Til tross for alle dokumentene fra legen min som kunne berette om et sykdomsbilde som hentet fra en eller annen skrekkfilm. Jeg tok for gitt at helsepersonell leste slike dokumenter, og i frykt for å virke som en hypokonder hadde jeg med et smil hatt fokus … Fortsett Ikke helt typisk
Privilegium
Fem uker av skoleferien er unnagjort. Fire igjen. Jeg liker å si at jeg er bedre. Jeg ER bedre. Bedre enn jeg har vært på mange år. Jeg har mer oppetid. Jeg kan pusle og ordne mer. Jeg kan gjøre ting som har vært umulig de siste snart åtte årene. Men likevel krever enkelte dager … Fortsett Privilegium
Det spirer
Noe er i ferd med å skje. Om enn litt sent ute, litt hustrig, snøfall på første dagen i mai. Blåveisen og hestehoven har såvidt stukket hodene sine fram, langt senere enn de pleier. Fuglene kvitrer fra tidlig, tidlig til sent, sent. Det er vår! Men noe mer er i ferd med å skje. En … Fortsett Det spirer
Økt livskvalitet
Det er mye mange KAN gjøre, men som de likevel ikke kan gjøre. Jeg kan se, men ikke godt nok til at det er forsvarlig å gå uten briller og linser. Jeg kan høre, men ikke godt nok til å slippe å anstrenge meg for å få med meg det som blir sagt. Jeg kan gå, men ikke godt nok til at jeg kan gå det som for de fleste er en kort gangavstand - uten at det kan medføre alvorlige konsekvenser for meg. Jeg kan gjøre en innsats, men ikkke god nok for et ordinært arbeidsliv - uten at jeg selv kollapser og blir betraktelig sykere enn jeg er i dag. Uføretrygd og hjelpemidler gir meg en bedre hverdag og økt livskvalitet. La oss sammen fjerne skam og stigma ved både uføretrygd og hjelpemidler!
Livet med ME
“Jeg leser det du skriver, men jeg klarer ikke forstå hvordan det er!” sa en gammel venninne til meg for litt siden. Det var flere år siden sist vi hadde møttes. Ærlig sak det! Jeg synes faktisk det var litt hyggelig å høre at noen leser. Ikke fordømmende. Bare klarer ikke forstå. “Det er ikke … Fortsett Livet med ME
Sår realitet
Livet skulle være nokså greit nå egentlig. Hadde det ikke vært for at det utenkelige skulle skje. Ikke bare én i familien med ME, men to! En stor og en liten. Hva er oddsen?
Gjesteblogg
Ikke alt er like rosenrødt innen norsk helsevesen, og systemet forøvrig, som skal være der for å hjelpe når en trenger det aller mest. Det vet vi med «feil» diagnose så alt for godt. En skulle tro at god hjelp var en selvfølge dersom en fikk livet snudd på hodet som følge av alvorlig sykdom. … Fortsett Gjesteblogg
Diplodokus 