Psykisk

Dette essayet ble skrevet av Christine Koht i A-magasinet 03.02.06.

Det er psykisk

Ti mot en på at du har hørt setningen i tittelen nylig. Som reaksjon på en eller annen forkjølelse eller ryggsmerter. Særlig hvis den det gjaldt ikke var til stede. Selv har jeg hørt bekkenløsning erklært som «psykisk».

Altså er det ikke rart at mine hovne mandler oftere tilskrives dette psykiske enn selve det faktum at jeg røyker. Jeg har i andres øyne hatt psykiske ryggsmerter og psykisk omgangssyke, stiv psykisk nakke, psykisk matforgiftning og selvsagt psykisk hodepine. En gang forstuet jeg til og med foten på en psykisk måte, men det var riktignok ifølge en veldig underlig terapeut jeg gikk til.

Selvsagt vet jeg som alle andre at fysisk sykdom godt kan skyldes stress og sånn sett være psykisk. Ikke desto mindre har det bedreviterske uttrykket så liten verdi at det bør pælmes i søpla. For det er helt tomt for innhold. Stort sett har man jo slett ikke peiling på sjelslivet til den som omtales. Og folk som får høre at influensaen eller morgenkvalmen er psykisk, lyser ikke akkurat opp over en velkommen, splitter ny innsikt. «Å, er det psykisk! Nå skjønner endelig!».

Det er som regel ikke hjelpsomt ment heller. Andre menneskers sykdom og smerter er nemlig ganske brysomme. De er beklemmende å ikke kunne gjøre noe med dem. Og de medfører ofte ekstra belastninger på en selv, mer jobb, tvungen omtanke. Derfor er det gjerne en hel del uuttalt sinne rundt andres sykdom, særlig hvis den er varig. Og for tiden fungerer «det er psykisk» både som en merkelig universal-forklaring på nesten alle lidelser ? og som et lite, moralistisk stikk.

For balanserte mennesker har jo ikke sjelelige lidelser i det hele tatt, og i hvert fall ikke slike som bare sniker seg frem under dekke av fysisk sykdom. Den som har et psykisk problem som er så ubearbeidet at det gir seg utslag i forkjølelse, er sørgelig umoden. I alle fall i forhold til dem som ikke har psykisk høysnue.

Alle vet at kropp og sjel henger sammen. Og de fleste tror at sjela er viktigst. Det er nemlig kjempesjelden noen finner på å gjøre det omvendte: Å forklare et sjelelig problem med fysikk. Det er selvsagt fullt mulig. Folk som er deprimerte, for eksempel, beveger seg ofte for lite og kvikner gjerne til av litt trim. Altså kunne man om depresjoner si «det er fysisk», og nikke overlegent vitende.

Men «det er psykisk» er så populært fordi frasen passer tidens terapeutisk kultur og dertil den gamle, kristne forestillingen at sjela er mye dypere og viktigere enn kroppen. Skjønt, den som har hatt mye kroppslig smerte, vet godt at det påvirker sjelelivet. Man blir sliten av det. Kort i lunta. Lei seg. Ukonsentrert. Er de store nok, blir man rett og slett gal. Psyken kommer ikke alltid først, selv om de fleste av oss plasserer sjela «inni» kroppen.

Altså: Neste gang du har lyst til å si «det er psykisk», så hold smella. Og om du vil være original, så prøv deg med fysikk som forklaring på naboens maveknip. Folk kommer til å synes du er skikkelig sær.»

2 kommentarer om “Psykisk

  1. Tilbaketråkk: Hei NRK! – Diplodokus

  2. Tilbaketråkk: Arven – Diplodokus

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s